Det er åpenbart at det virker !!

I Østerrike, når jeg fikk vite at jeg kvalifiserte meg til Hawaii, kjøpte jeg en Sailfish Speedsuit på messa. Siden svømmingen er uten våtdrakt, og jeg relativt sett er en dårligere svømmer, ville jeg prøve alt det som kan gi meg noe ekstra i vannet.

En Speedsuit skal ikke gi noe vesentlig oppdrift, men likevel en fordel - primært på grunn av redusert friksjon i vannet. Jeg var skeptisk til påstandene - men - i dag testet jeg det for første gang, og JA, det fungerer - overraskende bra.

Jeg gikk i bassenget for å svømme 45 minutter. Det ble rolig oppvarming på 400m, deretter 3x500m @ 40s Pause. Disse gikk på 8:18,1 - 8:03,9 - 7:48,8. Pulsen var veldig lav, og jeg vil karakterisere intervallene som rolige. Det var en merkelig følelse - hadde jeg svømt på de tidene i bassenget tidligere hadde jeg vært fullstendig utpeist - nå gikk det helt greit.

Så - selv om jeg har en lang sommer med mye svømming bak meg, så er det utvilsomt en vesentlig fordel i drakta - heldigvis.

Så da er det bare å jobbe videre i bassenget.

Jeg tror også det kan være en fordel for meg å svømme fast med drakta også etter Hawaii. Det at jeg får noe høyere fart i vannet kjennes positivt ut for svømmingen generelt, og det blir lettere å korrigere teknikkfeil når du kjenner motstanden bedre ved høyere fart.

Så kanskje har jeg svømt min siste økt i bassenget med bare Speedo.

Oslo Triathlon 2008

Jeg er en varsom fyr når det gjelder trening – og spesielt har jeg lagt meg til å være veldig varsom med topping opp mot konkurranser. Jeg har forholdsvis lang spissing til mine hovedkonkurranser – hvorfor? Årsaken er vel først og fremst at jeg har lest om det i Triathlon Bible og Going Long, og da har det blitt sånn.

Nylig leste jeg intervju med Brent Sutton – hans om driver sine utøvere til topp prestasjoner ut fra filosofien om at treningen må tilpasses individet – altså er boklærdommen uegnet for alle. Nå senest viste Sutton-atlet Nicola Spirig hva hun var god for under OL.
Ifølge Sutton er mye av det som presenteres i bøkene middelverdier av forsøk, som dermed sannsynligvis ikke passer perfekt for noen, men passer litt til alle. Man blir med andre ord ikke veldig god av å følge dette opplegget, men det er trygt og godt nok, og gir rimelig greie prestasjoner.
Jeg ble fascinert – veldig interessant dette. Og i første omgang så jeg på spissing (”tapering”) med nye øyne.
Over tid har jeg nemlig registrert at jeg alltid føler meg i best form i slutten av de hardeste treningsbolkene (altså siste uka før hvileuke). I slutten av hvileukene har jeg følt meg tung, dorsk og lite sprintvillig.
Videre har jeg egentlig aldri følt noen spesiell opplagthet i kroppen før konkurransene mine, til tross for at jeg har tatt det rolig, og fulgt boka i uken, eller ukene opp mot løpet.

Nå har jeg mulighet til å eksperimentere, i og med at sesongen er over, og at jeg ikke har noe direkte hårete mål for Hawaii. Før Oslo Triathlon bestemte jeg meg for å kjøre hardt helt opp til konkurransen, inkludert tre mindre økter dagen før – blant annet en svømming mye på terskel.
Og hva skjer – jo jeg føler meg i kanonslag på morgenen. Kroppen er fin og sulten, muskulaturen er klar. Heyyy!

På Sognsvann varmer jeg også opp for engangs skyld. Hele 15 minutter løping, og 5 minutter svømming er rekord på oppvarming. Så når starten går, er jeg varm, og klar for å yte det jeg kan.

Gjør en tabbe i starten på svømmingen. Løper ikke det jeg klarer for å komme i front, men dasser rolig uti, og ender dermed opp i et forferdelig kaos, og mye slossing, kravling og kjefting. Neste gang er det maks løping – mye roligere der fremme i starten.
Videre mister jeg etter hvert en ganske god gruppe, som jeg ser Vegard Spiten ligger i. Er hele tiden 5 meter bak, og klarer ikke å mobilisere nok motivasjon for å svømme meg opp. Blir derfor liggende mellom to grupper, og bestemmer meg for å vente på de neste svømmerne – defensivt, ja!
Dermed blir jeg liggende etter en svømmer som har litt ymse retningssans, men som svømmer noe bedre teknisk enn meg – dilemma. Jeg får i hvert fall en behagelig svømming, men ut på sisterunden kjører jeg mitt eget løp, og svømmer fra.
I det hele tatt ble svømmingen veldig behagelig – på 25:34 (inkl T1) mot 24:55 i 2007. Altså bare 39 sekunder som skiller en behagelig og en stressende svømming – men bevares – 39 sekunder er MYE på denne distansen, og det hadde gitt meg en tredjeplass (alt annet holdt konstant!).

Ut på sykkel – roter som vanlig med at reima på skoen hopper ut, og må bruke tid på å tre den inn igjen. Etter hvert sykler jeg inn Vegard Spiten, og passerer. Etter en stund ser jeg bakover, og han ligger på hjul – jeg blir forbanna, og hyler og skriker, og slutter å trå (stakkars Vegard påstår at han ikke draftet, men at jeg mistet så mye fart i svingen at han holdt på å kjøre på meg – det er ikke usannsynlig, for jeg er en nisse i nedoverbakker og svinger – og Vegard er en ærlig kar). Uansett – han kommer forbi, og vi ruller på linje inn i bunnen av bakken ved Skar. Og vips, så kommer dommersykkelen opp på siden av meg, og sier at jeg skal holde avstand. Jeg blir fly FORBANNA – skriker ut at det skal jeg gjøre, og tråkker på maks opp bakken, og holder trykket over toppen og videre. Stopper ikke før jeg har kjørt opp i ryggen på Øystein Askjem – og Vegard forsvant bakover.
Der blir jeg liggende på LOVLIG avstand++, og vi kjører inn Arild Tveiten ved runding. Så tar jeg ledelsen og kjører jevnt runde 2, og det skjer ikke noe spesielt før vi tar igjen Øystein Grande ved rundkjøringa opp mot idrettshøyskolen. Vi kommer derfor samlet inn i T2. Total sykkeltid, inkludert T2 ble 1:04:02. Det var en sykkeletappe jeg var fornøyd med, i og med at jeg hadde tatt det helt greit, og ikke presset så mye annet enn i et par korte perioder.

Litt krampenapping i T2 når jeg bøyer meg ned for å ta på skoa – så blir litt heftet. Dette gjør at Øystein Askjem er først ute og får en luke på 15 meter. Jeg og Grande er likt ut. Men så er det fullt trykk, og jeg løper fra 2 x Øystein, og begynner å sanke inn folk. Ut på runde to mener jeg at jeg lå som nr.5.
Ved runding hos mannen i skogen så jeg at Even Olsen var like bak, men også at Eirik Ravnan var like foran. Det er en vinn-vinn-resept for å holde trykket oppe den siste kilometeren. Vanligvis er det lett å henfalle til bedagelighet dersom man ikke har noe spesielt å kjempe for på slutten. Jeg holdt derfor trykket oppe, og løp meg opp i ryggen på unge Ravnan på oppløpet. Tenkte at jeg ikke måtte passere for tidlig, dersom han hadde mer å kjøre med – men så hørte jeg pusten hans, og tenkte at dette går greit. Satte derfor i en ”langspurt”, og holdt dermed også Even greit bak meg.

Kommer i mål uten å være veldig utslitt, og bare 6 sekunder bak Frank på tredjeplass.
Ren løpstid på 10km i Sognsvannløypa var 35:42, og nesten et minutt bedre enn i fjor. Er vel noe av det mer solide jeg har løpt – og uten å bli veldig knust.

Så, uten å konkludere med et utvalg på n=1 så vil jeg likevel si at min nedtrapping nok blir noe endret i tiden fremover. Det å kjøre noen korte, men harde økter helt opp til dagen er tydeligvis verdt å eksperimentere videre med.
Og supertakk til Rye for meget bra arrangement. Alle tiders funksjonærer og gjeng.

GJERSJØEN på langs 2008 - Runde 1

Etter løpet i Østerrike, og kvalifiseringen til Hawaii, har det blitt lite blogging, men bra med trening.
Helgen etter IM Østerrike var det NM på klassisk distanse (1500m – 40km – 10km) i Langesund. Der fikk jeg et godt løp, spesielt svømmingen fungerte bra, og jeg ble nr.6 totalt og vant klassen min (M40) med nesten 10 minutter.
Deretter kjørte jeg Bogstad Treningstriatlon 24. juli på 53:46, noe som var en nesten utrolig forbedring av min beste tid fra august 2005 på 56:32. Jeg husker godt da jeg løp Bogstad i 2005, og tenkte under løpingen at jeg sikkert aldri ville komme til å slå min egen bestetid - trening over tid hjelper altså til med å flytte både fysiske og mentale barrierer.
Og så har jeg kjørt en del harde økter både på sykkel og løp i det siste, og nå nylig svømte jeg Gjersjøen på langs – som er 5800 meter, også det på ny personlig rekord.

Sammen med Vegard Spiten, Kenneth Gavoll Hansen, Truls Wagener, Karl-Otto DE (KODE) og Frode Fjelde, la vi i vei fra starten ved paviljongen i sør-enden. Frode og Karl-Otto startet litt i forkant, og hadde en liten følgebåt.
Vannet var godt og varmt – mellom 18 – 20 grader et sted, og det var lite vind, og stort sett oppholdsvær, med noen solglimt mot slutten.
Tidlig tok Vegard og Kenneth lead, og dro ifra meg og Truls. Etter hvert valgte de to gruppene ulike linjer, og vi møttes midt ute på Gjersjøen igjen etter ca 1 time. Derfra gikk det jevnt inn til mål, og det var ikke mange minuttene som skilte oss.
Jeg svømte på (effektiv svømmetid) 1:37:54. Tror jeg svømte totalt, inkludert pauser på under 1:45. I 2006 draftet jeg meg til 1:48, mens jeg denne gangen ikke fikk draftet i det hele tatt. I 2007 svømte jeg på 1:53.

Etter svømmingen løp jeg tilbake til paviljongen, og det var en fin tur. Tror også det bidrar til å løse opp litt i overkroppen.
I motsetning til tidligere år, der jeg har blitt voldsomt støl og stiv i skuldre og nakke dagene etter Gjersjøen, kjente jeg nesten ingen ting denne gangen. Dette kommer nok av at jeg har flere år med mye svømming bak meg nå, at teknikken har blitt bedre, og at jeg i år har svømt mer og hardere enn tidligere.

Ny tur planlegges søndag 17.august, da jeg har en stor jobb å gjøre med å holde meg på nåværende nivå frem til Hawaii. Turen i Gjersjøen bidrar således til et solid grunnlag på svømmingen, kombinert med flere kortere og hardere turer på typisk 1500 – 2000 meter.
Den største prestasjonen ble nok gjort av Frode Fjelde, som i år har lært seg å crawle, kjørt både klassisk distanse og halv ironman, samt svømt Gjersjøen på langs. Jeg husker tydelig mine første år i Triathlon, og det var helt uaktuelt å i det hele tatt tenke på å svømme 5800 meter over en stor åpen sjø.

Her er bilder tatt av Kenneth Gavoll Hansen: