Trening med Superundertøy og Fleece

Siste viktige økt ble gjennomført på lørdag. Den bekreftet det jeg har følt en stund – at jeg er i minst like god form som jeg var i sommer (Østerrike) – og kanskje bedre. I hvert fall er jeg sterkere over typisk 90 – 120 km sykling nå, og litt bedre på løpingen. Det eneste spørsmålet nå er om jeg holder distansen like godt som i sommer, da jeg ikke har de virkelige lange turene siden mai/juni.

Jeg kjørte en Brick, bestående av mine kjente og kjære runder i tyrigrava – ganske flate og drøye 20km pr runde. Deretter dro jeg inn, skrudde igjen vinduer og slo av vifter – satte lamper på maks effekt, og kledde på meg superundertøy og en tykk fleece genser – og løp så 45 minutter i RacePace på tredemølla. Det ble helt for jæv …. varmt og trykkende, og jeg måtte ta en liten stopp et par ganger for å helle i meg noe kaldt drikke. Pulsen driftet jevnt og trutt oppover, og det føltes helt grusomt. Jeg skal ta en ny inneøkt denne uka, og kle på meg godt igjen, da jeg tror dette kan være en god erfaring å ta med seg.

Totalt ble det 115 km sykling, hvorav fem runder i tyrigrava. Disse gikk samtlige på 32:19 – 32:33, jeg kjørte jevnt som ei klokke, og følte meg utrolig sterk og fin i beina. Jeg har ikke tidligere kjørt så mange runder i ett i så høy fart, og i tillegg var det en del vind på lørdag. Jeg er derfor superfornøyd, og klar for Hawaii nå – kun et par økter på 2-3 timer denne uka, og så avreise på lørdag.

Klar nå !

På CompuTrainer nesten til Hawi

I går (tirsdag 23.sept) svømte jeg først morgensvømmingen i Sofiemyrhallen fra 07:00 - 07:45, og så satte jeg meg på Computrainer'n hjemme for å sykle deler av løypa på Hawaii.

Jeg har nylig installert CompuTrainer sin Interactive Real Course Video (IRCV) for Ironman Hawaii, hvilket innebærer at man kan sykle løypa med riktig belastning (motstand), samtidig som man ser løypa live rullende foran seg (filmet fra en bil).
I og med at CompuTrainer rulla er nøyaktig og godt kalibrert, vil den belastningen man opplever når man sykler en bakke være sammenlignbar med det man opplever live. Videre setter man sin egen Drag Factor, slik at rulla også simulerer vindmotstanden. Imidlertid får man selvfølgelig ikke den drepende effekten fra varme og kastevind - selv om jeg syklet inne i et varmt rom uten vifte, kan det neppe sammenlignes med de lokale forholdene (men jeg skal love at jeg svettet godt!!).

Jeg syklet de første 73 km, og kom til området like før bakken opp til Hawi. Landskapet var relativt kjedelig og monotont, svakt rullende oppover. Imidlertid fikk jeg en følelse av at det var lite høydedrag der det ville være nødvendig å reise seg opp - det meste var små rullende kuperinger, der det vil være helt greit å sitte i bøylen. Dette tror jeg passer meg veldig godt.

Jeg fikk en snittfart på 35,6 km/t, og snittwatt var 234 Watt. Snittpuls var 147 bpm, som er høy sone 2 for meg. Vanligvis ligger jeg høyere enn dette (149bpm i snitt i Østerrike). Videre satt jeg nå mer oppreist i bukkestyret (Racersykkel på rulla), mot nede i bøylen i konkurranser - dette gir også høyere puls. Pulsen driftet ganske signifikant oppover i økta, og jeg tror det kom av den litt trykkende varmen i rommet, uten lufting.

Dette var en "gøyal" og nyttig økt, og jeg tar mål av meg å kjøre resten av løypa til helgen og neste uke. Videre kommer jeg til å kjøre enkelte "interessante" partier flere ganger.

NM Duathlon og samling på TOPP

(Alle bilder tatt av Dag fra Rye - håper han tilgir meg bruken av de).

Da er helgens knallharde treningsprogram over!

Den bestod av NM Duathlon på lørdag, og 2 timer rolig løping ved Sognsvann på søndag, og en 50 minutters økt i bassenget.

Jeg kjenner tydelig etterdønningene av spesielt NM Duathlon, der beina fikk hamret seg i en ganske tøff løype. Jeg syntes det var skikkelig vondt til tider, men presset på og motiverte meg med at det var en viktig treningsøkt. Man klarer rett og slett ikke å ligge så høyt i puls, over så lang tid, dersom man ikke har konkurranse elementet over seg.

Det var jo også ekstra hyggelig at det gikk bra. Femteplass totalt i NM, og seier i min klasse (M 40 – 49).

Videre fikk vi laggullet med Holmestrand Triathlon Klubb, og har dermed tatt lag gullet i samtlige NM både i Triathlon (kort og lang), samt i NM Duathlon.

Selve løpet var steinhardt. Det startet med 7,2 km løping i en 3 – runder løype, der det var en skikkelig stigning på 400 – 500m.

Åpningsfarten til Anders Aukland var i en egen divisjon, og vi andre ble løpende etter. Jeg forsøkte å holde trykket maksimalt oppe, slik at jeg ikke skulle tape for mye før syklingen, men lyktes ikke helt, og det ble en del luker å tette under syklingen.
Snittpulsen var 174 bpm, og snittfart 15,7 km/t i en løype med 121 høydemeter over 7,2 km.

Syklingen var grei, bortsett fra partiet fra Maridalen Skole, og ned til Skar. Der var det en kraftig utforkjøring på forferdelig ruglete og hullete asfalt.

Den forferdelige lyden når Carbon - hjulet smeller nedi et hull opplevde jeg et par ganger – et under at jeg ikke fikk klempunktering da, men etter hvert lærte jeg meg hvor hullene var, og tok det roligere over de dårlige partiene.
Jeg tok jevnt og trutt igjen ryttere, og kjørte meg opp en del plasser på syklingen under den drøyt 34 km lange sykkeletappen, som hadde fire runder. Pål Cato Elshaug stod og sekunderte og heiet oss frem i bakken opp fra Hammeren - det var hyggelig, og jeg fikk ved hver runde "blåst ut" at jeg hatet maksimalt og hadde vondt - det hjalp.

Jeg følte meg solid og sterk på syklingen, og kunne nok ha kjørt enda litt hardere – men dette var nytt for meg, og jeg hadde ikke lyst til å gå på trynet så tett opp til Hawaii.
Men det var jevnt hardt, og jevnt ubehagelig. Snittfarten var 36,2 km/t, og snittpuls 164 bpm. Det var 279 høydemeter totalt.
Til sammenligning hadde jeg 168 bpm i snitt under den 2 timer og 16 minutter lange Tempoetappen i Rødberg/Kongsberg forrige helg. Jeg kjørte nok derfor litt konservativt på sykkelen, og hadde litt mer å gå på.

Ut på den siste løpetappen (to runder av 2,4 km), var beina fine, og jeg var ut som nummer fire totalt – kun Aukland, Even Olsen og Per Gunnar Mustad var foran meg. Jeg løp jevnt hardt ut, men hørte at en løper bak tok gradvis innpå.

Før bakken ved velhuset på første runden hadde skiløperen Johan Noraker Nossen løpt opp i ryggen på meg, og jeg hørte han lå bak og roet ned pusten, før han satte inn støtet i bakken. Jeg hadde rett og slett ikke motivasjon nok til å holde, og lot han sige unna. På toppen ved skolen tok jeg litt innpå igjen, og holdt jevn avstand ned til kirken på runde to. Da økte han tempoet, og løp inn Per Gunnar Mustad i bakken opp til mål. Jeg så de to like foran meg, og det skilte 20 – 30 sekunder inn i mål.
Snittfarten min på siste løping var 15,6 km/t og snittpuls 172 bpm. Jeg holdt altså nesten samme snittfart og puls som på første løping, og det var jeg veldig fornøyd med.

Jeg var også veldig godt fornøyd med denne harde gjennomkjøringen, og plassering var ikke det viktige – like fullt er det alltid unektelig hyggelig når det går bra, og to gullmedaljer kan jeg jo bruke til litt selvskryt.

Formen føles veldig i rute til Hawaii nå, men jeg er litt redd for at jeg overdriver de harde øktene litt. Imidlertid har jeg ikke noe skader, og med nok hvile, søvn og riktig mat så responderer kroppen ganske godt på restitusjonen. Jeg vil derfor forsøke å holde trykket oppe med noen harde økter mot midten av uka igjen, men nå først noen dager rolig.

Jeg registrerte for øvrig at det var minst to gode deltagere, som lå godt an, og som var viktige for lagsammendraget til klubben sin, som punkterte, og valgte å bryte.
Det syntes jeg er uheldig med tanke på konsekvensene for egen klubb, samt også et dårlig forbilde for eventuelle yngre deltagere og tilskuere.
Om man har mulighet mener jeg at man bør skifte dekk/slange, og så blir man god på det også. På sikt kan dette lønne seg stort, og det gir også en sterkere holdning til det man driver med. Det å bryte er nedbrytende. Man bryter kun dersom man må.

Søndagens opplegg på Toppidrettsenteret, i regi av NTF, var for øvrig meget bra, og et prisverdig initiativ.

Løpeturen var roolig – mye roligere enn jeg vanligvis løper, men det var teknisk terreng til tider, og det ga en fin restitusjonseffekt – og så fikk vi pratet en del.

Svømmingen var også nyttig – ikke hver dag jeg får svømme ”sammen” med utøvere som Øyvind Johannesen, Kristofer Larsen og Øystein Askjem – det er med ydmykhet jeg går i bassenget med sånt selskap – det er utøvere jeg respekterer høyt, og jeg er takknemlig for at jeg får trene sammen med dem!

Er jeg i rute?

Hvordan, og hva har jeg trent i perioden etter IM Austria (13 juli), og frem til i dag (18 september)? Samt hvordan vil de tre siste ukene legges opp inn mot VM på Hawaii (11 oktober).

Vel, først vil jeg si at jeg var forberedt på denne perioden etter IM Austria på den måten at jeg visste den måtte komme når jeg kvalifiserte meg. MEN på den annen side var jeg totalt uforberedt på den måten at jeg ikke hadde tenkt gjennom en eneste detalj for hva og hvordan jeg skulle trene. Det måtte jeg da sette opp etter kvalifiseringen.

Hovedkonklusjonen er at det har vært en mentalt tøff oppgave å få inn de øktene, og det volumet som kreves for å kunne kjøre løpet på Hawaii med ”æren i behold”. Målet mitt, når jeg planla denne treningsperioden i midten av juli var å bringe meg opp på en form som kunne gjøre at jeg klarte å kjøre under 10:30, og fortsatt ha en god følelse (ingen ”Meltdown”). I skrivende stund mener jeg selv at jeg har trent så bra at jeg kan justere ambisjonsnivået mitt til under 10 timer – dette med all respekt for de varierende, men alltid tøffe forholdene på Hawaii, samt at et mål også skal være noe å strekke seg etter. MEN for meg betyr det aller mest å kjenne at jeg har en god dag, og at jeg klarer å nyte atmosfæren før, under og etter løpet.

Så, hva og hvordan har det egentlig blitt siden juli?
Følgende tabell oppsumerer de respektive ukene – den angir timeantall trent, antall km og meter løpt, kjørt og svømt, samt lister nøkkeløktene i de enkelte ukene (klikk på tabellen for større bilde):

Det første som slår meg er at jeg har syklet utrolig mye – mye mer enn jeg har gjort i baseperioden tidligere i år. Den store forskjellen er at jeg nå har syklet en masse turer til/fra jobb på 2 x 22,5km, mot at jeg tidligere i år syklet noen få turer i uka, men da rolig og langt.
Jeg er i bedre sykkelform nå – beina føles utrolig mye lettere og bedre. Det at jeg har syklet nesten hver dag har gjort noe med sykkelmuskulaturen – noe jeg kjente under Tempo kjøringen Rødberg – Kongsberg i helgen, og også for så vidt i Tjörn.

Det eneste jeg er litt ”redd” for er om mangel av virkelige lange turer har gjort at jeg ikke har fått trent nok på ernæring, samt den utmattelsen som naturlig ligger i det å sitte 5 timer på sykkelsetet.

Jeg har bestemt meg for å satse på at alle de lange turene tidligere i år, samt erfaringen min, gjør at jeg ikke får noen problemer her.

Løpeformen er bedre enn noensinne. Jeg er virkelig fornøyd med hvordan jeg har fått gjennomført treningen på dette området. Jeg har løpt mer på asfalt enn tidligere, og gjennomgående mer fokusert og raskere økter.

Beina er fantastisk fine, og muskulaturen utrolig god og lett på løping. Dette kjente jeg tydelig under Halv Ironman i Tjörn, men også når jeg løp 2 timer etter Tempoetappen i helgen.
Jeg har løpt mange turer på 1 time 40 minutter på godt over konkurransefart, og noen turer på 2 timer og opp.

Konklusjonen er at løpebeina er fine, og at jeg der er foran målet.

Svømmingen har vært OK, men ikke mer. Jeg skulle ideelt sett gjerne ha svømt mer, men dette er hva jeg har fått til.

Speedsuiten hjelper meg absolutt i bassenget, og jeg tror den vil gjøre svømmeopplevelsen OK (NB! ALDRI kjøp SailFish Speedsuit - den har en helt utrolig dårlig Design som gjør at glidelåsen bak glir ned mens du svømmer - og så svarer de ikke på henvendelser når jeg mailer dem!).

Jeg tror at jeg er i stand til å svømme like under 1:10 på Hawaii, uten våtdrakta. I lys av opplevelsen fra Østerrike, der jeg presset meg maks på svømmingen, kommer jeg nå til å gå roligere ut, og forsøke å drafte maksimalt. Jeg er spent på svømmingen, men tror det blir helt greit, dog ingen supertid.

Og så har jeg kuttet ut alt av styrketrening, Core trening, Yoga, tøyninger osv. Det har vært å skjære til beinet i treningstid, og fokusere på det som gir mest uttelling på kort sikt.

Det er klart jeg merker at jeg nå tærer både på muskelmasse, bindevev og skjelettsystem. Jeg har litt vondter her og der, men ingen skader. På lang sikt ville dette ikke vært heldig, og jeg kommer til totalt å legge om umiddelbart etter Hawaii – da er det tilbake i vektrommet, og få skikk på kroppen.

Jeg har tross alt ikke lyst til å se ut som en triathlon utøver, bare prestere som en!

Jeg er nå inne i en Rest & Recovery Week, men neste uke starter jeg den første av to uker med spissing. De legger jeg opp slik at jeg kommer til å kjøre to tøffe, intensive kombinasjonsøkter hver uke, ispedd rolig fyllmasse mellom. Noen av nøkkeløktene jeg har ambisjon om å kjøre er:

1) Trippel Brick. Sykkel+Løp tre ganger etter hverandre i samme rundløypa. Første gjennomkjøring under konkurransefart, andre runde på konkurransefart og siste over konkurransefart. Totalt ca fire og en halv time.

2) Rulleøkt med CompuTrainer på Hawaii Interactive Bike Corse, med løping etterpå. Totalt ca fire og en halv time.

3) Treningstriathlon, med bassengsvømming først. Totalt 3-4 timer.

4) NM Duathlon.

Når vi reiser lørdag 4 oktober blir det stort sett å gjøre seg kjent med deler av løypa, svømme litt på svømmestarten, løpe deler av energy lab, og sykle bakken opp til Hawi.

Jeg kommer til å ta det roligere enn vanlig under Race Week, og fokusere på å nyte tilværelsen og opplevelsen.

Halv Ironman i Tjörn - 4:15 og en boks med Sild!

For tiden forsøker jeg å holde treningen gående på et ”godt nok” nivå med tanke på Hawaii i oktober. Jeg har en god grunnform inne, fra all treningen i februar – juni, og en god spesifikk konkurransesesong fra juni – august.
På papiret (ut fra treningsplanen og spissingen) ble toppen nådd i juli, men jeg har likevel følt meg i bra form etterpå. Allerede uka etter Ironman Østerrike, fungerte kroppen bra i Langesund, og senere under Oslo Triathlon.
Jeg mistenker at jeg ikke hentet ut potensialet frem mot Østerrike. I ettertid har jeg lært mer om hvilken kraftig medisin trening over terskel kan være, og hvordan dette (forutsatt at du har en grundig base i bunn) kan være med på å utløse formtopper på kort sikt, og effektivt holde form vedlike over tid.
Det er der jeg er nå.
Jeg bruker konkurranser og harde økter som middel for å holde formen vedlike. Det er selvfølgelig et spørsmål om hvor lenge dette kan fungere. På et tidspunkt vil basen ikke strekke til lenger, og man vil nødvendigvis se at prestasjonen faller, og at hardøktene ikke kompenserer tilstrekkelig – men jeg tror det skal holde sånn ca akkurat frem til oktober.
Det å delta på harde konkurranser og ulike ”mosjonsløp” har jo også et motivasjonsaspekt. Det skal ikke underslås at det er motivasjonsmessig utfordrende å trene nok og godt når sesongen egentlig er over, det blir mørkere tidligere, regnet øker i mengde og styrke, og ”alle” andre har gått i dvale. Det å delta på en konkurranse er da en god metode til å forplikte seg selv til en god økt – derfor dro jeg til ½ Ironman i Tjörn i Sverige på lørdag.

En halv Ironman er en fantastisk distanse for å jobbe mye like under terskel, og få en veldig god tempotrening. Det er en distanse der man kan kjøre hardt, uten at det blir for hardt. Man må passe på både ernæring og pacing, noe man til dels kan sluntre litt med på olympisk distanse og sprint. Halv Ironman er derfor den perfekte hardøkt.

For en gang skyld fikk vi godt vær – strålende vær faktisk. Og i et skjærgårdsmiljø som Skärhamn passet det godt. Sammen med familien Fjelde innlosjerte vi oss på en Campingplass i Villavagner på Almø Camping ved Stenungsundbroene – det var det eneste vi fant av ledig losji – helt greit, men ikke mer.
Jeg og Frode kjørte inn tidlig på Lørdag og hentet ut startpakken og rigget utstyret. Det hele virket veldig velorganisert og profft, og musikk i startområdet lokket frem den gode konkurransefølelsen. Jeg kjente at jeg var motivert og klar, og spent på hva kroppen kunne prestere.
Når jeg hadde meldt meg på oppga jeg navn, klubb og fødselsnummer. Jeg var derfor, som vanlig, plassert i klassen M40 – uten at jeg spesifikt hadde bedt om det. Jeg tenkte ikke da at det ville ha noen betydning – men det skulle det vise seg å ha.

Etter hvert møtte jeg Øystein Grande, og vi tok en kort løpetur før vi dro på oss våtdrakta, og gikk ned til svømmestarten. Vannet var 17 eller 18 grader – jeg svømte et par minutter, og det kjentes bra. Jeg registrerte imidlertid at det i store partier var svært grunt, med mye sjøgress og mudder – så grunt at man kunne trekke seg frem etter bunnen – interessant.

Jeg la meg i andre rekke, og klemte brukbart til ved starten. Kom fint frem uten noen form for slag spark og krangling – det var faktisk brukbart fredelig, sannsynligvis på grunn av en ganske bred startbane.
Men så skjer det som ofte skjer, nemlig at jeg slipper opp trykket akkurat litt for tidlig, og blir liggende bak en litt for ”dårlig” gruppe. Når jeg oppdaget dette var det for sent – jeg forsøkte å tette avstanden til gruppen foran, men det klarte jeg ikke, og dermed ble det en veldig behagelig svømming for min del.
Halveis på første runde oppdaget jeg at jeg lå foran og dro på gruppa, og dermed manøvrerte jeg meg ut til siden, slapp forbi e par utøvere, og la meg inn igjen på draft. Det var som å ”dasse av gårde” – det var frustrerende, jeg forbannet at jeg ikke var lenger frem.
På runde to dro jeg mesteparten av veien selv, men slappet av inn mot mål – og konstaterte at tidsmessig ble det 30 minutter blank, eller like under, og en helt rolig affære.
Skiftet raskt – skoene på sykkelen – og begynte å pumpe på med en gang. Det var fire runder sykling – der første del gikk gjennom sentrum. Det var mye hjørner og farlige partier, og litt sjansespill før vi kom litt mer ut av byen. For øvrig var løypa veldig sammenlignbar med Stavern – noen partier som var litt jobbige, litt motvind på noen flater, men hovedsakelig en human og grei løype, dog ikke helt flat og lett.
Jeg kjørte hardt første runde og i starten på runde to – tok igjen Øystein, og roet ned på runde tre. Sisterunden økte jeg intensiteten noe igjen, for å finne ut hvordan beina responderte.
Konklusjonen på syklingen var at jeg godt merket treningen jeg har gjort i det siste. Muskulaturen var øm hele tiden på sykkelen, men den gjorde jobben, og krampet ikke opp. Det var litt jevnt vondt å presse på, litt jevnt ubehagelig – men det hjelper da å tenke over hva målet med denne økta var – nemlig å få en god og hard treningsøkt, og ikke å prestere maksimalt med uthvilte ben. Derfor gikk det egentlig fint.
Syklingen gikk på like under 2 timer og 23 minutter.

Det var nå jeg konstaterte at ”noe var galt”. Til veksling i T2 fikk jeg ingen annonsering hos Speaker, men av noen tilskuere fikk jeg tilropt at jeg var nummer 3. Det syntes jeg var merkelig, men tenkte ikke noe mer over det.
T2 gikk raskt – valgte å trekke på kompresjonssokkene, og det var jeg fornøyd med under løpingen. CEP sokkene er svært gode å løpe med, og det lille jeg taper på å trekke de litt trange sokkene på får jeg heller leve med.
Jeg dro ut i et greit åpningstempo – litt under 4 minutt/km, og en god følelse i kroppen og i beina. Jeg følte meg egentlig i veldig god form, og hadde lyst til å løpe raskere. Jeg hadde drukket 3 flasker sportsdrikk på sykkelen og to Nutridrink, og kjente at ernæringsmessig hadde jeg gjort en veldig fin jobb. Jeg hadde også spist 5 saltkapsler.
Det var fire runder på løpingen, og på slutten av de tre første rundene spiste jeg en GU Gel og drakk 2 dl sportsdrikk – jeg hadde ikke lyst på det, men presset det ned mtp treningen for Hawaii. Det å tro at man får lyst på mat når man presser maksimalt er tull – man må spise etter skjema, og det er hjernen og ikke magen som styrer. Spis, drikk, og ferdig med det.

Noen i publikum ropte at jeg var nummer 3, men det ble aldri annonsert av speaker – jeg ante derfor aldri hvordan jeg lå an.
Uansett presset jeg jevnt på, og på sisterunden kjente jeg at nå var det bare å kjøre på, og det gjorde jeg. Løp derfor på 1 time 21 minutter, som er pers på halvmaraton. Jeg kom i mål på 4 timer og 15 minutter.
Når jeg var på vei inn fra sisterunden hører jeg Speaker annonsere meg med informasjon om at jeg har en runde igjen, eller noe sånn. Når jeg da løper i mål, blir han usikker, og jeg hører han roper ut; ”Så har vi en målgang” – men ”that’s it liksom”. Jeg spør en av de som står i mål om hvilken plass jeg fikk, og får beskjed om at jeg er 3.mann i mål. Merkelig tenker jeg – at ikke speaker har kontroll på det, men så tar jeg meg noe mat og drikke, og legger meg på massasjebenken og får massasje.

Så skjer det virkelig surrealistiske. Etter ca 14 minutter, mens jeg ligger og blir massert, hører jeg speaker annonsere med stor jubel at nå, NÅ løper nr.3 i mål. Jeg blir litt paff, og tenker at det må være noe feil, men gidder ikke å reise meg fra den utmerkede massasjen jeg får. Og blir liggende og høre den ene etter den andre bli klokket inn til fine plasseringer.

Etter hvert kommer de andre i mål også, Øystein, Stefan, Vibeke, Frode og flere nordmenn. Vi fråtser i kaker og drikke, prater og koser oss i varmen, og nyter den gode etterdønningen.
Så blir det premieutdeling, og det viser seg at siden jeg er plassert i Master 40-45 år så teller jeg ikke med i den såkalte Seniorklassen. Jeg blir ropt opp i Master 40 og får dermed førstepremien der, som var en boks med Svensk Sild!
Og han som jeg slo med 14 minutter i Seniorklassen får en sjekk på 2000 kroner.

Det er til å flire av – og etter å ha fått det på avstand så flirer jeg enda. Jeg har vært med på tilsvarende konkurranser i både Norge og Danmark, og alltid har tiden vært avgjørende for hvordan du har blitt rangert – men altså ikke i Sverige. Der ”straffes” man altså for å være ”gammel” – helt genialt.
Når arrangøren ble gjort oppmerksom på det, så parerer de med at slik er reglene i Svensk Triathlonforbund.

I punkt 5.5.4 leser jeg der følgende:
”Master tävlar i sin åldersklass oavsett antal startande. Ungdom får ej delta i juniorklass. Junior får delta i seniorklass, dock ej på långdistans. Deltagande i yngre klass får ej ske med undantag för masters, som får delta i seniorklass, men då ej rekna resultat i mastersklass. Val av klass för Master måste ske i samband med anmälan, se A 5.5.3”.
For øvrig står det å lese under punkt 11.1 Priser:
”…Vid öppen mästerskapstävling utdelas endast mästerskapstecken enligt B.12.2 för resultat i mästerskapet. Eventuella hederspriser, penningpriser e dyl. Utnyttjas för resultat i den öppna gemensamma tävlingen”.

Jeg skulle altså på det tidspunktet jeg meldte meg på ha spesifisert at jeg ønsket å konkurrere i Seniorklassen, og IKKE iht. min fødselsdato.

Min påmeldingsmail var imidlertid følgende:

Hei,Jeg vil herved melde meg på Triathlon Tjörn, Halv Ironman, lørdag 30 august 2008. Fra andre nordmenn som skal delta har jeg fått vite at betaling skjer når vi ankommer, da det er litt vanskelig å betale over E-bank fra Norge – er de OK?
Her er persondata på meg:Erik GuldhavFødt: 15. mai 1968Klubb: Holmestrand Tri Klubb/Team Craft
Jeg har lisens gjennom Norges Triathlon Forbund (NTF).

På det tidspunktet (4.august) fremgikk det ikke noe informasjon om premier etc. som gjorde det aktuelt å tenke over at man kanskje burde spesifisere hvilken klasse man skulle melde seg på i. Videre var jeg ikke så ”bevandret” i Svensk Triathlon regelverk som jeg er nå. Poenget var at jeg ikke var opptatt av premiering i det hele tatt (og heller ikke er det nevneverdig nå heller – bortsett fra at jeg er blitt kraftig provosert over hvor urettferdig dette kan gjøres, og gjerne vil at arrangøren tenker seg bedre om ved neste anledning).
I min naivitet hadde jeg vel trodd at det var prestasjonene som telte, og ikke en obskur klasseinndeling – og at rett alltid ville være rett (idealisten og naivitetens far Goldie).

Den sildeboksen skal på bordet i jula med påskrift – ”Verdt 2000 kroner”.

Og han som fikk 3.plassen i seniorklassen bør bruke de pengene til noe som kan gjøre han minst 14 minutter raskere – da kommer de i hvert fall til nytte. Tror forresten han er over 40 år han også, og har meldt seg på i seniorklassen – luringen.

Og skulle arrangøren komme på bedre tanker, så skal jeg donere de pengene til noen som trenger dem. Men nå er ikke svenskene kjent for å være spesielt fleksible, så det vil vel neppe skje. (Nå har arrangøren i ettertid medio september beklaget hendelsen, og vil gi meg premien på 2000 kroner - det kaller jeg seriøsitet - tusen takk til arrangøren, og til neste år blir vi flere !!)

Men arrangementet var veldig profft, veldig godt arrangert, og veldig bra på alle måter. Jeg anbefaler derfor alle å ta seg en tur til neste år – da det er ett av de bedre arrangementene jeg har deltatt på. Så svenskene kan virkelig arrangere gode konkurranser, ingen tvil om det.