Oslo Triathlon 2008

Jeg er en varsom fyr når det gjelder trening – og spesielt har jeg lagt meg til å være veldig varsom med topping opp mot konkurranser. Jeg har forholdsvis lang spissing til mine hovedkonkurranser – hvorfor? Årsaken er vel først og fremst at jeg har lest om det i Triathlon Bible og Going Long, og da har det blitt sånn.

Nylig leste jeg intervju med Brent Sutton – hans om driver sine utøvere til topp prestasjoner ut fra filosofien om at treningen må tilpasses individet – altså er boklærdommen uegnet for alle. Nå senest viste Sutton-atlet Nicola Spirig hva hun var god for under OL.
Ifølge Sutton er mye av det som presenteres i bøkene middelverdier av forsøk, som dermed sannsynligvis ikke passer perfekt for noen, men passer litt til alle. Man blir med andre ord ikke veldig god av å følge dette opplegget, men det er trygt og godt nok, og gir rimelig greie prestasjoner.
Jeg ble fascinert – veldig interessant dette. Og i første omgang så jeg på spissing (”tapering”) med nye øyne.
Over tid har jeg nemlig registrert at jeg alltid føler meg i best form i slutten av de hardeste treningsbolkene (altså siste uka før hvileuke). I slutten av hvileukene har jeg følt meg tung, dorsk og lite sprintvillig.
Videre har jeg egentlig aldri følt noen spesiell opplagthet i kroppen før konkurransene mine, til tross for at jeg har tatt det rolig, og fulgt boka i uken, eller ukene opp mot løpet.

Nå har jeg mulighet til å eksperimentere, i og med at sesongen er over, og at jeg ikke har noe direkte hårete mål for Hawaii. Før Oslo Triathlon bestemte jeg meg for å kjøre hardt helt opp til konkurransen, inkludert tre mindre økter dagen før – blant annet en svømming mye på terskel.
Og hva skjer – jo jeg føler meg i kanonslag på morgenen. Kroppen er fin og sulten, muskulaturen er klar. Heyyy!

På Sognsvann varmer jeg også opp for engangs skyld. Hele 15 minutter løping, og 5 minutter svømming er rekord på oppvarming. Så når starten går, er jeg varm, og klar for å yte det jeg kan.

Gjør en tabbe i starten på svømmingen. Løper ikke det jeg klarer for å komme i front, men dasser rolig uti, og ender dermed opp i et forferdelig kaos, og mye slossing, kravling og kjefting. Neste gang er det maks løping – mye roligere der fremme i starten.
Videre mister jeg etter hvert en ganske god gruppe, som jeg ser Vegard Spiten ligger i. Er hele tiden 5 meter bak, og klarer ikke å mobilisere nok motivasjon for å svømme meg opp. Blir derfor liggende mellom to grupper, og bestemmer meg for å vente på de neste svømmerne – defensivt, ja!
Dermed blir jeg liggende etter en svømmer som har litt ymse retningssans, men som svømmer noe bedre teknisk enn meg – dilemma. Jeg får i hvert fall en behagelig svømming, men ut på sisterunden kjører jeg mitt eget løp, og svømmer fra.
I det hele tatt ble svømmingen veldig behagelig – på 25:34 (inkl T1) mot 24:55 i 2007. Altså bare 39 sekunder som skiller en behagelig og en stressende svømming – men bevares – 39 sekunder er MYE på denne distansen, og det hadde gitt meg en tredjeplass (alt annet holdt konstant!).

Ut på sykkel – roter som vanlig med at reima på skoen hopper ut, og må bruke tid på å tre den inn igjen. Etter hvert sykler jeg inn Vegard Spiten, og passerer. Etter en stund ser jeg bakover, og han ligger på hjul – jeg blir forbanna, og hyler og skriker, og slutter å trå (stakkars Vegard påstår at han ikke draftet, men at jeg mistet så mye fart i svingen at han holdt på å kjøre på meg – det er ikke usannsynlig, for jeg er en nisse i nedoverbakker og svinger – og Vegard er en ærlig kar). Uansett – han kommer forbi, og vi ruller på linje inn i bunnen av bakken ved Skar. Og vips, så kommer dommersykkelen opp på siden av meg, og sier at jeg skal holde avstand. Jeg blir fly FORBANNA – skriker ut at det skal jeg gjøre, og tråkker på maks opp bakken, og holder trykket over toppen og videre. Stopper ikke før jeg har kjørt opp i ryggen på Øystein Askjem – og Vegard forsvant bakover.
Der blir jeg liggende på LOVLIG avstand++, og vi kjører inn Arild Tveiten ved runding. Så tar jeg ledelsen og kjører jevnt runde 2, og det skjer ikke noe spesielt før vi tar igjen Øystein Grande ved rundkjøringa opp mot idrettshøyskolen. Vi kommer derfor samlet inn i T2. Total sykkeltid, inkludert T2 ble 1:04:02. Det var en sykkeletappe jeg var fornøyd med, i og med at jeg hadde tatt det helt greit, og ikke presset så mye annet enn i et par korte perioder.

Litt krampenapping i T2 når jeg bøyer meg ned for å ta på skoa – så blir litt heftet. Dette gjør at Øystein Askjem er først ute og får en luke på 15 meter. Jeg og Grande er likt ut. Men så er det fullt trykk, og jeg løper fra 2 x Øystein, og begynner å sanke inn folk. Ut på runde to mener jeg at jeg lå som nr.5.
Ved runding hos mannen i skogen så jeg at Even Olsen var like bak, men også at Eirik Ravnan var like foran. Det er en vinn-vinn-resept for å holde trykket oppe den siste kilometeren. Vanligvis er det lett å henfalle til bedagelighet dersom man ikke har noe spesielt å kjempe for på slutten. Jeg holdt derfor trykket oppe, og løp meg opp i ryggen på unge Ravnan på oppløpet. Tenkte at jeg ikke måtte passere for tidlig, dersom han hadde mer å kjøre med – men så hørte jeg pusten hans, og tenkte at dette går greit. Satte derfor i en ”langspurt”, og holdt dermed også Even greit bak meg.

Kommer i mål uten å være veldig utslitt, og bare 6 sekunder bak Frank på tredjeplass.
Ren løpstid på 10km i Sognsvannløypa var 35:42, og nesten et minutt bedre enn i fjor. Er vel noe av det mer solide jeg har løpt – og uten å bli veldig knust.

Så, uten å konkludere med et utvalg på n=1 så vil jeg likevel si at min nedtrapping nok blir noe endret i tiden fremover. Det å kjøre noen korte, men harde økter helt opp til dagen er tydeligvis verdt å eksperimentere videre med.
Og supertakk til Rye for meget bra arrangement. Alle tiders funksjonærer og gjeng.