NM Duathlon og samling på TOPP

(Alle bilder tatt av Dag fra Rye - håper han tilgir meg bruken av de).

Da er helgens knallharde treningsprogram over!

Den bestod av NM Duathlon på lørdag, og 2 timer rolig løping ved Sognsvann på søndag, og en 50 minutters økt i bassenget.

Jeg kjenner tydelig etterdønningene av spesielt NM Duathlon, der beina fikk hamret seg i en ganske tøff løype. Jeg syntes det var skikkelig vondt til tider, men presset på og motiverte meg med at det var en viktig treningsøkt. Man klarer rett og slett ikke å ligge så høyt i puls, over så lang tid, dersom man ikke har konkurranse elementet over seg.

Det var jo også ekstra hyggelig at det gikk bra. Femteplass totalt i NM, og seier i min klasse (M 40 – 49).

Videre fikk vi laggullet med Holmestrand Triathlon Klubb, og har dermed tatt lag gullet i samtlige NM både i Triathlon (kort og lang), samt i NM Duathlon.

Selve løpet var steinhardt. Det startet med 7,2 km løping i en 3 – runder løype, der det var en skikkelig stigning på 400 – 500m.

Åpningsfarten til Anders Aukland var i en egen divisjon, og vi andre ble løpende etter. Jeg forsøkte å holde trykket maksimalt oppe, slik at jeg ikke skulle tape for mye før syklingen, men lyktes ikke helt, og det ble en del luker å tette under syklingen.
Snittpulsen var 174 bpm, og snittfart 15,7 km/t i en løype med 121 høydemeter over 7,2 km.

Syklingen var grei, bortsett fra partiet fra Maridalen Skole, og ned til Skar. Der var det en kraftig utforkjøring på forferdelig ruglete og hullete asfalt.

Den forferdelige lyden når Carbon - hjulet smeller nedi et hull opplevde jeg et par ganger – et under at jeg ikke fikk klempunktering da, men etter hvert lærte jeg meg hvor hullene var, og tok det roligere over de dårlige partiene.
Jeg tok jevnt og trutt igjen ryttere, og kjørte meg opp en del plasser på syklingen under den drøyt 34 km lange sykkeletappen, som hadde fire runder. Pål Cato Elshaug stod og sekunderte og heiet oss frem i bakken opp fra Hammeren - det var hyggelig, og jeg fikk ved hver runde "blåst ut" at jeg hatet maksimalt og hadde vondt - det hjalp.

Jeg følte meg solid og sterk på syklingen, og kunne nok ha kjørt enda litt hardere – men dette var nytt for meg, og jeg hadde ikke lyst til å gå på trynet så tett opp til Hawaii.
Men det var jevnt hardt, og jevnt ubehagelig. Snittfarten var 36,2 km/t, og snittpuls 164 bpm. Det var 279 høydemeter totalt.
Til sammenligning hadde jeg 168 bpm i snitt under den 2 timer og 16 minutter lange Tempoetappen i Rødberg/Kongsberg forrige helg. Jeg kjørte nok derfor litt konservativt på sykkelen, og hadde litt mer å gå på.

Ut på den siste løpetappen (to runder av 2,4 km), var beina fine, og jeg var ut som nummer fire totalt – kun Aukland, Even Olsen og Per Gunnar Mustad var foran meg. Jeg løp jevnt hardt ut, men hørte at en løper bak tok gradvis innpå.

Før bakken ved velhuset på første runden hadde skiløperen Johan Noraker Nossen løpt opp i ryggen på meg, og jeg hørte han lå bak og roet ned pusten, før han satte inn støtet i bakken. Jeg hadde rett og slett ikke motivasjon nok til å holde, og lot han sige unna. På toppen ved skolen tok jeg litt innpå igjen, og holdt jevn avstand ned til kirken på runde to. Da økte han tempoet, og løp inn Per Gunnar Mustad i bakken opp til mål. Jeg så de to like foran meg, og det skilte 20 – 30 sekunder inn i mål.
Snittfarten min på siste løping var 15,6 km/t og snittpuls 172 bpm. Jeg holdt altså nesten samme snittfart og puls som på første løping, og det var jeg veldig fornøyd med.

Jeg var også veldig godt fornøyd med denne harde gjennomkjøringen, og plassering var ikke det viktige – like fullt er det alltid unektelig hyggelig når det går bra, og to gullmedaljer kan jeg jo bruke til litt selvskryt.

Formen føles veldig i rute til Hawaii nå, men jeg er litt redd for at jeg overdriver de harde øktene litt. Imidlertid har jeg ikke noe skader, og med nok hvile, søvn og riktig mat så responderer kroppen ganske godt på restitusjonen. Jeg vil derfor forsøke å holde trykket oppe med noen harde økter mot midten av uka igjen, men nå først noen dager rolig.

Jeg registrerte for øvrig at det var minst to gode deltagere, som lå godt an, og som var viktige for lagsammendraget til klubben sin, som punkterte, og valgte å bryte.
Det syntes jeg er uheldig med tanke på konsekvensene for egen klubb, samt også et dårlig forbilde for eventuelle yngre deltagere og tilskuere.
Om man har mulighet mener jeg at man bør skifte dekk/slange, og så blir man god på det også. På sikt kan dette lønne seg stort, og det gir også en sterkere holdning til det man driver med. Det å bryte er nedbrytende. Man bryter kun dersom man må.

Søndagens opplegg på Toppidrettsenteret, i regi av NTF, var for øvrig meget bra, og et prisverdig initiativ.

Løpeturen var roolig – mye roligere enn jeg vanligvis løper, men det var teknisk terreng til tider, og det ga en fin restitusjonseffekt – og så fikk vi pratet en del.

Svømmingen var også nyttig – ikke hver dag jeg får svømme ”sammen” med utøvere som Øyvind Johannesen, Kristofer Larsen og Øystein Askjem – det er med ydmykhet jeg går i bassenget med sånt selskap – det er utøvere jeg respekterer høyt, og jeg er takknemlig for at jeg får trene sammen med dem!