For tiden forsøker jeg å holde treningen gående på et ”godt nok” nivå med tanke på Hawaii i oktober. Jeg har en god grunnform inne, fra all treningen i februar – juni, og en god spesifikk konkurransesesong fra juni – august.
På papiret (ut fra treningsplanen og spissingen) ble toppen nådd i juli, men jeg har likevel følt meg i bra form etterpå. Allerede uka etter Ironman Østerrike, fungerte kroppen bra i Langesund, og senere under Oslo Triathlon.
Jeg mistenker at jeg ikke hentet ut potensialet frem mot Østerrike. I ettertid har jeg lært mer om hvilken kraftig medisin trening over terskel kan være, og hvordan dette (forutsatt at du har en grundig base i bunn) kan være med på å utløse formtopper på kort sikt, og effektivt holde form vedlike over tid.
Det er der jeg er nå.
Jeg bruker konkurranser og harde økter som middel for å holde formen vedlike. Det er selvfølgelig et spørsmål om hvor lenge dette kan fungere. På et tidspunkt vil basen ikke strekke til lenger, og man vil nødvendigvis se at prestasjonen faller, og at hardøktene ikke kompenserer tilstrekkelig – men jeg tror det skal holde sånn ca akkurat frem til oktober.
Det å delta på harde konkurranser og ulike ”mosjonsløp” har jo også et motivasjonsaspekt. Det skal ikke underslås at det er motivasjonsmessig utfordrende å trene nok og godt når sesongen egentlig er over, det blir mørkere tidligere, regnet øker i mengde og styrke, og ”alle” andre har gått i dvale. Det å delta på en konkurranse er da en god metode til å forplikte seg selv til en god økt – derfor dro jeg til ½ Ironman i Tjörn i Sverige på lørdag.
En halv Ironman er en fantastisk distanse for å jobbe mye like under terskel, og få en veldig god tempotrening. Det er en distanse der man kan kjøre hardt, uten at det blir for hardt. Man må passe på både ernæring og pacing, noe man til dels kan sluntre litt med på olympisk distanse og sprint. Halv Ironman er derfor den perfekte hardøkt.
For en gang skyld fikk vi godt vær – strålende vær faktisk. Og i et skjærgårdsmiljø som Skärhamn passet det godt. Sammen med familien Fjelde innlosjerte vi oss på en Campingplass i Villavagner på Almø Camping ved Stenungsundbroene – det var det eneste vi fant av ledig losji – helt greit, men ikke mer.
Jeg og Frode kjørte inn tidlig på Lørdag og hentet ut startpakken og rigget utstyret. Det hele virket veldig velorganisert og profft, og musikk i startområdet lokket frem den gode konkurransefølelsen. Jeg kjente at jeg var motivert og klar, og spent på hva kroppen kunne prestere.
Når jeg hadde meldt meg på oppga jeg navn, klubb og fødselsnummer. Jeg var derfor, som vanlig, plassert i klassen M40 – uten at jeg spesifikt hadde bedt om det. Jeg tenkte ikke da at det ville ha noen betydning – men det skulle det vise seg å ha.
Etter hvert møtte jeg Øystein Grande, og vi tok en kort løpetur før vi dro på oss våtdrakta, og gikk ned til svømmestarten. Vannet var 17 eller 18 grader – jeg svømte et par minutter, og det kjentes bra. Jeg registrerte imidlertid at det i store partier var svært grunt, med mye sjøgress og mudder – så grunt at man kunne trekke seg frem etter bunnen – interessant.
Jeg la meg i andre rekke, og klemte brukbart til ved starten. Kom fint frem uten noen form for slag spark og krangling – det var faktisk brukbart fredelig, sannsynligvis på grunn av en ganske bred startbane.
Men så skjer det som ofte skjer, nemlig at jeg slipper opp trykket akkurat litt for tidlig, og blir liggende bak en litt for ”dårlig” gruppe. Når jeg oppdaget dette var det for sent – jeg forsøkte å tette avstanden til gruppen foran, men det klarte jeg ikke, og dermed ble det en veldig behagelig svømming for min del.
Halveis på første runde oppdaget jeg at jeg lå foran og dro på gruppa, og dermed manøvrerte jeg meg ut til siden, slapp forbi e par utøvere, og la meg inn igjen på draft. Det var som å ”dasse av gårde” – det var frustrerende, jeg forbannet at jeg ikke var lenger frem.
På runde to dro jeg mesteparten av veien selv, men slappet av inn mot mål – og konstaterte at tidsmessig ble det 30 minutter blank, eller like under, og en helt rolig affære.
Skiftet raskt – skoene på sykkelen – og begynte å pumpe på med en gang. Det var fire runder sykling – der første del gikk gjennom sentrum. Det var mye hjørner og farlige partier, og litt sjansespill før vi kom litt mer ut av byen. For øvrig var løypa veldig sammenlignbar med Stavern – noen partier som var litt jobbige, litt motvind på noen flater, men hovedsakelig en human og grei løype, dog ikke helt flat og lett.
Jeg kjørte hardt første runde og i starten på runde to – tok igjen Øystein, og roet ned på runde tre. Sisterunden økte jeg intensiteten noe igjen, for å finne ut hvordan beina responderte.
Konklusjonen på syklingen var at jeg godt merket treningen jeg har gjort i det siste. Muskulaturen var øm hele tiden på sykkelen, men den gjorde jobben, og krampet ikke opp. Det var litt jevnt vondt å presse på, litt jevnt ubehagelig – men det hjelper da å tenke over hva målet med denne økta var – nemlig å få en god og hard treningsøkt, og ikke å prestere maksimalt med uthvilte ben. Derfor gikk det egentlig fint.
Syklingen gikk på like under 2 timer og 23 minutter.
Det var nå jeg konstaterte at ”noe var galt”. Til veksling i T2 fikk jeg ingen annonsering hos Speaker, men av noen tilskuere fikk jeg tilropt at jeg var nummer 3. Det syntes jeg var merkelig, men tenkte ikke noe mer over det.
T2 gikk raskt – valgte å trekke på kompresjonssokkene, og det var jeg fornøyd med under løpingen. CEP sokkene er svært gode å løpe med, og det lille jeg taper på å trekke de litt trange sokkene på får jeg heller leve med.
Jeg dro ut i et greit åpningstempo – litt under 4 minutt/km, og en god følelse i kroppen og i beina. Jeg følte meg egentlig i veldig god form, og hadde lyst til å løpe raskere. Jeg hadde drukket 3 flasker sportsdrikk på sykkelen og to Nutridrink, og kjente at ernæringsmessig hadde jeg gjort en veldig fin jobb. Jeg hadde også spist 5 saltkapsler.
Det var fire runder på løpingen, og på slutten av de tre første rundene spiste jeg en GU Gel og drakk 2 dl sportsdrikk – jeg hadde ikke lyst på det, men presset det ned mtp treningen for Hawaii. Det å tro at man får lyst på mat når man presser maksimalt er tull – man må spise etter skjema, og det er hjernen og ikke magen som styrer. Spis, drikk, og ferdig med det.
Noen i publikum ropte at jeg var nummer 3, men det ble aldri annonsert av speaker – jeg ante derfor aldri hvordan jeg lå an.
Uansett presset jeg jevnt på, og på sisterunden kjente jeg at nå var det bare å kjøre på, og det gjorde jeg. Løp derfor på 1 time 21 minutter, som er pers på halvmaraton. Jeg kom i mål på 4 timer og 15 minutter.
Når jeg var på vei inn fra sisterunden hører jeg Speaker annonsere meg med informasjon om at jeg har en runde igjen, eller noe sånn. Når jeg da løper i mål, blir han usikker, og jeg hører han roper ut; ”Så har vi en målgang” – men ”that’s it liksom”. Jeg spør en av de som står i mål om hvilken plass jeg fikk, og får beskjed om at jeg er 3.mann i mål. Merkelig tenker jeg – at ikke speaker har kontroll på det, men så tar jeg meg noe mat og drikke, og legger meg på massasjebenken og får massasje.
Så skjer det virkelig surrealistiske. Etter ca 14 minutter, mens jeg ligger og blir massert, hører jeg speaker annonsere med stor jubel at nå, NÅ løper nr.3 i mål. Jeg blir litt paff, og tenker at det må være noe feil, men gidder ikke å reise meg fra den utmerkede massasjen jeg får. Og blir liggende og høre den ene etter den andre bli klokket inn til fine plasseringer.
Etter hvert kommer de andre i mål også, Øystein, Stefan, Vibeke, Frode og flere nordmenn. Vi fråtser i kaker og drikke, prater og koser oss i varmen, og nyter den gode etterdønningen.
Så blir det premieutdeling, og det viser seg at siden jeg er plassert i Master 40-45 år så teller jeg ikke med i den såkalte Seniorklassen. Jeg blir ropt opp i Master 40 og får dermed førstepremien der, som var en boks med Svensk Sild!
Og han som jeg slo med 14 minutter i Seniorklassen får en sjekk på 2000 kroner.
På papiret (ut fra treningsplanen og spissingen) ble toppen nådd i juli, men jeg har likevel følt meg i bra form etterpå. Allerede uka etter Ironman Østerrike, fungerte kroppen bra i Langesund, og senere under Oslo Triathlon.
Jeg mistenker at jeg ikke hentet ut potensialet frem mot Østerrike. I ettertid har jeg lært mer om hvilken kraftig medisin trening over terskel kan være, og hvordan dette (forutsatt at du har en grundig base i bunn) kan være med på å utløse formtopper på kort sikt, og effektivt holde form vedlike over tid.
Det er der jeg er nå.
Jeg bruker konkurranser og harde økter som middel for å holde formen vedlike. Det er selvfølgelig et spørsmål om hvor lenge dette kan fungere. På et tidspunkt vil basen ikke strekke til lenger, og man vil nødvendigvis se at prestasjonen faller, og at hardøktene ikke kompenserer tilstrekkelig – men jeg tror det skal holde sånn ca akkurat frem til oktober.
Det å delta på harde konkurranser og ulike ”mosjonsløp” har jo også et motivasjonsaspekt. Det skal ikke underslås at det er motivasjonsmessig utfordrende å trene nok og godt når sesongen egentlig er over, det blir mørkere tidligere, regnet øker i mengde og styrke, og ”alle” andre har gått i dvale. Det å delta på en konkurranse er da en god metode til å forplikte seg selv til en god økt – derfor dro jeg til ½ Ironman i Tjörn i Sverige på lørdag.
En halv Ironman er en fantastisk distanse for å jobbe mye like under terskel, og få en veldig god tempotrening. Det er en distanse der man kan kjøre hardt, uten at det blir for hardt. Man må passe på både ernæring og pacing, noe man til dels kan sluntre litt med på olympisk distanse og sprint. Halv Ironman er derfor den perfekte hardøkt.
For en gang skyld fikk vi godt vær – strålende vær faktisk. Og i et skjærgårdsmiljø som Skärhamn passet det godt. Sammen med familien Fjelde innlosjerte vi oss på en Campingplass i Villavagner på Almø Camping ved Stenungsundbroene – det var det eneste vi fant av ledig losji – helt greit, men ikke mer.
Jeg og Frode kjørte inn tidlig på Lørdag og hentet ut startpakken og rigget utstyret. Det hele virket veldig velorganisert og profft, og musikk i startområdet lokket frem den gode konkurransefølelsen. Jeg kjente at jeg var motivert og klar, og spent på hva kroppen kunne prestere.
Når jeg hadde meldt meg på oppga jeg navn, klubb og fødselsnummer. Jeg var derfor, som vanlig, plassert i klassen M40 – uten at jeg spesifikt hadde bedt om det. Jeg tenkte ikke da at det ville ha noen betydning – men det skulle det vise seg å ha.
Etter hvert møtte jeg Øystein Grande, og vi tok en kort løpetur før vi dro på oss våtdrakta, og gikk ned til svømmestarten. Vannet var 17 eller 18 grader – jeg svømte et par minutter, og det kjentes bra. Jeg registrerte imidlertid at det i store partier var svært grunt, med mye sjøgress og mudder – så grunt at man kunne trekke seg frem etter bunnen – interessant.
Jeg la meg i andre rekke, og klemte brukbart til ved starten. Kom fint frem uten noen form for slag spark og krangling – det var faktisk brukbart fredelig, sannsynligvis på grunn av en ganske bred startbane.
Men så skjer det som ofte skjer, nemlig at jeg slipper opp trykket akkurat litt for tidlig, og blir liggende bak en litt for ”dårlig” gruppe. Når jeg oppdaget dette var det for sent – jeg forsøkte å tette avstanden til gruppen foran, men det klarte jeg ikke, og dermed ble det en veldig behagelig svømming for min del.
Halveis på første runde oppdaget jeg at jeg lå foran og dro på gruppa, og dermed manøvrerte jeg meg ut til siden, slapp forbi e par utøvere, og la meg inn igjen på draft. Det var som å ”dasse av gårde” – det var frustrerende, jeg forbannet at jeg ikke var lenger frem.
På runde to dro jeg mesteparten av veien selv, men slappet av inn mot mål – og konstaterte at tidsmessig ble det 30 minutter blank, eller like under, og en helt rolig affære.
Skiftet raskt – skoene på sykkelen – og begynte å pumpe på med en gang. Det var fire runder sykling – der første del gikk gjennom sentrum. Det var mye hjørner og farlige partier, og litt sjansespill før vi kom litt mer ut av byen. For øvrig var løypa veldig sammenlignbar med Stavern – noen partier som var litt jobbige, litt motvind på noen flater, men hovedsakelig en human og grei løype, dog ikke helt flat og lett.
Jeg kjørte hardt første runde og i starten på runde to – tok igjen Øystein, og roet ned på runde tre. Sisterunden økte jeg intensiteten noe igjen, for å finne ut hvordan beina responderte.
Konklusjonen på syklingen var at jeg godt merket treningen jeg har gjort i det siste. Muskulaturen var øm hele tiden på sykkelen, men den gjorde jobben, og krampet ikke opp. Det var litt jevnt vondt å presse på, litt jevnt ubehagelig – men det hjelper da å tenke over hva målet med denne økta var – nemlig å få en god og hard treningsøkt, og ikke å prestere maksimalt med uthvilte ben. Derfor gikk det egentlig fint.
Syklingen gikk på like under 2 timer og 23 minutter.
Det var nå jeg konstaterte at ”noe var galt”. Til veksling i T2 fikk jeg ingen annonsering hos Speaker, men av noen tilskuere fikk jeg tilropt at jeg var nummer 3. Det syntes jeg var merkelig, men tenkte ikke noe mer over det.
T2 gikk raskt – valgte å trekke på kompresjonssokkene, og det var jeg fornøyd med under løpingen. CEP sokkene er svært gode å løpe med, og det lille jeg taper på å trekke de litt trange sokkene på får jeg heller leve med.
Jeg dro ut i et greit åpningstempo – litt under 4 minutt/km, og en god følelse i kroppen og i beina. Jeg følte meg egentlig i veldig god form, og hadde lyst til å løpe raskere. Jeg hadde drukket 3 flasker sportsdrikk på sykkelen og to Nutridrink, og kjente at ernæringsmessig hadde jeg gjort en veldig fin jobb. Jeg hadde også spist 5 saltkapsler.
Det var fire runder på løpingen, og på slutten av de tre første rundene spiste jeg en GU Gel og drakk 2 dl sportsdrikk – jeg hadde ikke lyst på det, men presset det ned mtp treningen for Hawaii. Det å tro at man får lyst på mat når man presser maksimalt er tull – man må spise etter skjema, og det er hjernen og ikke magen som styrer. Spis, drikk, og ferdig med det.
Noen i publikum ropte at jeg var nummer 3, men det ble aldri annonsert av speaker – jeg ante derfor aldri hvordan jeg lå an.
Uansett presset jeg jevnt på, og på sisterunden kjente jeg at nå var det bare å kjøre på, og det gjorde jeg. Løp derfor på 1 time 21 minutter, som er pers på halvmaraton. Jeg kom i mål på 4 timer og 15 minutter.
Når jeg var på vei inn fra sisterunden hører jeg Speaker annonsere meg med informasjon om at jeg har en runde igjen, eller noe sånn. Når jeg da løper i mål, blir han usikker, og jeg hører han roper ut; ”Så har vi en målgang” – men ”that’s it liksom”. Jeg spør en av de som står i mål om hvilken plass jeg fikk, og får beskjed om at jeg er 3.mann i mål. Merkelig tenker jeg – at ikke speaker har kontroll på det, men så tar jeg meg noe mat og drikke, og legger meg på massasjebenken og får massasje.
Så skjer det virkelig surrealistiske. Etter ca 14 minutter, mens jeg ligger og blir massert, hører jeg speaker annonsere med stor jubel at nå, NÅ løper nr.3 i mål. Jeg blir litt paff, og tenker at det må være noe feil, men gidder ikke å reise meg fra den utmerkede massasjen jeg får. Og blir liggende og høre den ene etter den andre bli klokket inn til fine plasseringer.
Etter hvert kommer de andre i mål også, Øystein, Stefan, Vibeke, Frode og flere nordmenn. Vi fråtser i kaker og drikke, prater og koser oss i varmen, og nyter den gode etterdønningen.
Så blir det premieutdeling, og det viser seg at siden jeg er plassert i Master 40-45 år så teller jeg ikke med i den såkalte Seniorklassen. Jeg blir ropt opp i Master 40 og får dermed førstepremien der, som var en boks med Svensk Sild!
Og han som jeg slo med 14 minutter i Seniorklassen får en sjekk på 2000 kroner.
Det er til å flire av – og etter å ha fått det på avstand så flirer jeg enda. Jeg har vært med på tilsvarende konkurranser i både Norge og Danmark, og alltid har tiden vært avgjørende for hvordan du har blitt rangert – men altså ikke i Sverige. Der ”straffes” man altså for å være ”gammel” – helt genialt.
Når arrangøren ble gjort oppmerksom på det, så parerer de med at slik er reglene i Svensk Triathlonforbund.
I punkt 5.5.4 leser jeg der følgende:
”Master tävlar i sin åldersklass oavsett antal startande. Ungdom får ej delta i juniorklass. Junior får delta i seniorklass, dock ej på långdistans. Deltagande i yngre klass får ej ske med undantag för masters, som får delta i seniorklass, men då ej rekna resultat i mastersklass. Val av klass för Master måste ske i samband med anmälan, se A 5.5.3”.
For øvrig står det å lese under punkt 11.1 Priser:
”…Vid öppen mästerskapstävling utdelas endast mästerskapstecken enligt B.12.2 för resultat i mästerskapet. Eventuella hederspriser, penningpriser e dyl. Utnyttjas för resultat i den öppna gemensamma tävlingen”.
Jeg skulle altså på det tidspunktet jeg meldte meg på ha spesifisert at jeg ønsket å konkurrere i Seniorklassen, og IKKE iht. min fødselsdato.
Min påmeldingsmail var imidlertid følgende:
Hei,Jeg vil herved melde meg på Triathlon Tjörn, Halv Ironman, lørdag 30 august 2008. Fra andre nordmenn som skal delta har jeg fått vite at betaling skjer når vi ankommer, da det er litt vanskelig å betale over E-bank fra Norge – er de OK?
Her er persondata på meg:Erik GuldhavFødt: 15. mai 1968Klubb: Holmestrand Tri Klubb/Team Craft
Jeg har lisens gjennom Norges Triathlon Forbund (NTF).
På det tidspunktet (4.august) fremgikk det ikke noe informasjon om premier etc. som gjorde det aktuelt å tenke over at man kanskje burde spesifisere hvilken klasse man skulle melde seg på i. Videre var jeg ikke så ”bevandret” i Svensk Triathlon regelverk som jeg er nå. Poenget var at jeg ikke var opptatt av premiering i det hele tatt (og heller ikke er det nevneverdig nå heller – bortsett fra at jeg er blitt kraftig provosert over hvor urettferdig dette kan gjøres, og gjerne vil at arrangøren tenker seg bedre om ved neste anledning).
I min naivitet hadde jeg vel trodd at det var prestasjonene som telte, og ikke en obskur klasseinndeling – og at rett alltid ville være rett (idealisten og naivitetens far Goldie).
Den sildeboksen skal på bordet i jula med påskrift – ”Verdt 2000 kroner”.
Og han som fikk 3.plassen i seniorklassen bør bruke de pengene til noe som kan gjøre han minst 14 minutter raskere – da kommer de i hvert fall til nytte. Tror forresten han er over 40 år han også, og har meldt seg på i seniorklassen – luringen.
Og skulle arrangøren komme på bedre tanker, så skal jeg donere de pengene til noen som trenger dem. Men nå er ikke svenskene kjent for å være spesielt fleksible, så det vil vel neppe skje. (Nå har arrangøren i ettertid medio september beklaget hendelsen, og vil gi meg premien på 2000 kroner - det kaller jeg seriøsitet - tusen takk til arrangøren, og til neste år blir vi flere !!)
Men arrangementet var veldig profft, veldig godt arrangert, og veldig bra på alle måter. Jeg anbefaler derfor alle å ta seg en tur til neste år – da det er ett av de bedre arrangementene jeg har deltatt på. Så svenskene kan virkelig arrangere gode konkurranser, ingen tvil om det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar