Eventyrverden

Søndag 12. oktober:
Våknet ganske tidlig, og følte meg ikke så verst egentlig. Øm i lår spesielt, og i korsryggen, noe som indikerte at jeg nok ikke hadde trent nok lange turer i tempostyret etter juli. Imidlertid var leggene fine, og jeg får mer og mer tro på kompresjonssokkene (CEP) under maraton – tror de skåner leggmusklene maksimalt.

Vi pakket alt pikk-pakket vårt inn i Jeep`n – det var så vidt det gikk. Vi sjekket ut av Kona Coast Resort, for å reise opp til Alii Kai i Waikoloa Village, på Kohala kysten (Gold Coast). Men først skulle vi innom Race Office og hente bilder, samt kjøpe litt Finisher klær.
Det ble litt shopping, men ikke så veldig mye, da man egentlig ikke trenger mer enn et par sykkeltrøyer og en Caps – det er lett å ta av, og det unngikk vi.
Vi var ivrige etter å komme oss opp til det nye stedet, så vi kjørte innom Starbucks og så nordover forbi flyplassen. Igjen var jeg på Queen K. Highway på vei i retning Hawi, men denne gang i bil.
Rapportene fra proffene, og de jeg snakket med av erfarne deltagere var at svømmingen hadde vært grei, men at vindene på syklingen, og forholdene på løpingen hadde vært veldig tøffe. Jeg har ikke noe å sammenligne med her, men følte vel at jeg ikke fikk igjen fullt ut i tid for innsatsen, så det var nok en tøff sykling. Uansett må man bare ta det som det kommer, og det følte jeg at alle vi norske gjorde.

Vi kom frem til Halii Kai, og det var som å kjøre inn i eventyrland. Stedet der vi skulle bo lå inne i en enorm feriekoloni midt ute i lavaen. Vårt sted lå inne i avsperret område med vakter, gartnere, Private Beach Club, og alt av luksus du kan tenke deg. Tilfeldigvis hadde også Tom med familie bodd på samme stedet, og var i ferd med å sjekke ut. Vi møttes i Beach Club`n og pratet til de måtte dra – det var hyggelig – de var på vei til Honolulu.

Etter hvert kom vi oss i hus – en fantastisk leilighet med to soverom, og full luksus – egen garasje, parkeringsplass, fullt utstyrt og en monsterstor TV, kjøleskap med egen ismaskin, trådløs internett – egentlig alt man trenger og mer til.
Det ble som vanlig et par glass vin, litt Sushi og totalkollaps. Imidlertid våknet Troy flere ganger da han er veldig forkjølet nå, og har vondt for å puste – jeg er også potte tett, men det går greit når man likevel bare skal slappe av.

Mandag 13. oktober:
Vi dro rett i Beach Club`n – ungene var så gira opp etter å bade at det var ingenting som kunne holde dem tilbake. Der var det helt fantastisk, vi var helt alene de første timene – og sola brant fra skyfri himmel. Vi glemte oss litt i all badingen, og alle ble litt brent. Klimaet her er litt farlig på den måten at lufta er tørr og fin, med god lufting ut mot havet – så det føles ikke så varmt. Selv om vi bruker faktor 45+ over hele kroppen er det likevel ikke nok, så vi må nok bli flinkere til å kle på oss innimellom, og ha på Caps.

Det var også et gedigent boblebad bygget inn i terrenget, med sandbunn. Der pleiet jeg de ømme musklene, og koste meg til svetten rant – så var det bare å rulle seg ut i bassengene og kjøle seg ned, for så å sirkulere mellom lek, solseng og bading.
Vi klarer ikke å la være å tenke på hvor heldige vi er – stabilt sommervær midt i oktober – dette kommer aldri til å gå i glemmeboka!

Og ungene storkoser seg hele tiden – Troy har til og med begynt å dykke – kanskje svømmer han før vi drar herfra. Floyd holder svømmeleksjoner for Tove.

Vi tuslet også en tur innom Hilton Vacation Club, som er naboresorten til vårt kompleks. Hilton har en flott lagune med havskilpadder og snorkelmuligheter, samt et delfinbasseng der barn (eller rettere sagt foreldrene) kan betale 195 USD for å svømme med delfinene – det har vi enda ikke latt oss lokke til.

Hilton har en masse sklier, bassenger, restauranter og det er en sinnsyk konstruksjon med statuer, hengekøyer og solsenger spredt utover et vanvittig stort område. Det hele er uvirkelig.
Senere på dagen trente Tove og Floyd. Først kjørte Floyd en masse Push-Ups og Sit-Ups på plenen utenfor huset, så løp han 25 minutter med Tove i fullt Ironman utstyr. Han er blitt litt gira etter å ha blitt tatt bilde av sammen med Craig Alexander – veldig artig at han er motivert.

Ironman Hawaii - DRØMMEN

Lørdag 11.oktober (Race Day):

Vi stod opp kl.03:45, og spiste fort og vekket ungene – de var i koma, spesielt Troy, som sovnet og sovnet igjen og igjen.
Jeg kjente forkjølelsen veldig godt – var potte tett, men følte ikke at jeg hadde feber. Imidlertid hadde jeg begynnende vondt i halsen – vel, vel, det var ikke noe å gjøre med det – uansett var jeg startklar.
Det meste var ordnet kvelden i forveien, poser og flasker og svømmetøy og alt som ikke var levert sammen med sykkelen. Vi hentet så Marit og Kristian 04:45, og kjørte innover til Kona sentrum. Vi parkerte sånn at Tove enkelt skulle kunne få bilen ut senere på dagen, så vi hadde 10 min å gå ned til starten – der var det allerede fullt av tilskuere, og sola hadde begynt å komme opp – det var helt uvirkelig å endelig være her, til start på selveste Ironman.

Jeg og Marit tok farvel med de andre, og gikk til ”Body Marking”. Der fikk vi stemplet på nummer på begge armene, og skrevet på alder på høyre legg.

Der så jeg også en masse kjente proffer som stod i egen kø for kroppsmerking – Nina Kraft som vant her for noen år siden gikk forbi, og jeg ønsket henne lykke til. Hun ble tatt for EPO doping det året hun vant, og fikk flere år utestengelse. Hun er vel den eneste jeg vet om som umiddelbart innrømmet at hun hadde dopet seg, og det mener jeg det står respekt av. Hun har sonet dommen sin, og jobbet seg tilbake, men opplever stadig tilrop og negative bemerkninger.
Hun virket overrasket over at jeg sa ”Good Luck”, men besvarte med samme ønsker tilbake. Det må gå an å tilgi de som åpent innrømmer en tabbe!

Så var det ut til startområdet, og tilgang til sykkelen. Den var i orden, og jeg pumpet dekkene, og satte i flaske og helte i drikke og flytende mat. Så var det bare å stille seg i kø for toalettbesøk, og deretter tusle rundt og ta noen bilder, se på proffenes forberedelser, og finne de andre norske. Jeg, Tom og Frank tok noen bilder, før vi gjorde oss klare til svømmingen.

Proffstarten gikk 06:45, og vi andre 1600 deltagerne stod i kø ned til vannet. Det var sinnsyk stemning, og dansere og trommere og what have you som skapte trykk.
Deretter gikk vi i vannet, og jeg svømte meg ut til den venstre bøya i startfeltet, og plasserte meg i tredje rekke. Der møtte jeg Solveig og Kristin, og vi tro vannet i 10 min før starten gikk. Da var det bare å kjøre i gang.
På grunn av forkjølelsen og pusteproblemene tok jeg det litt roligere enn normalt i starten, men uansett var det voldsom slossing, og jeg fikk flere smeller. Tom Remman fortalte meg etterpå at han hadde fått armen dratt så vidt ut av ledd i skulderen, men at den smatt på plass igjen, og han klarte å svømme ut smerten de neste 10 takene. Han har riktignok opplevd dette før, og har problemer med skulderleddet, men likevel illustrerer det kaoset på svømmingen.
Jeg jobbet jevnt, og hadde problemer med å få pustet godt nok da jeg var veldig tett – måtte derfor manøvrere litt uøkonomisk for å komme i litt åpent lende, og fikk ikke draftet slik jeg vet jeg kan – likevel gikk det ganske brukbart, og jeg svømte faktisk på akkurat det jeg hadde som mål, nemlig 1 time og 10 minutter.
Det skal tilføres at svømmingen her var mer brutal enn noen av de jeg har opplevd i Roth, Kalmar og Østerrike – nivået var vesentlig høyere, og mye mer agressivt – så jeg kom godt ut av det likevel.

T1 gikk fint, men jeg måtte løpe tilbake etter posen min, da det ble noe rot. Hadde både hjelm og sykkelsko på sykkelen, så det var bare briller og startnummer i posen. Stappet oppi speedsuiten, svømmebrillene og hetta, og leverte posen, og løp ut til sykkelen.

For en gang skyld smatt føttene pent oppi sykkelskoene, og jeg kom godt i gang. Imidlertid var det første partiet på 4-5 km bare en endeløs rekke av syklister, og det var umulig å gjøre noe som helst annet enn å bare sitte i feltet, og vente på at det åpnet seg opp. Passerte Tove og ungene både på vei ut, og tilbake, før vi kom ut på motorveien – den berømte Queen Kahamanu Highway (Queen K. Hwy.). Så var det bare å sette i gang med de endeløse rullende slettende mot Hawi.

Det var brukbart med vind på slettene, men i starten gikk den i vår favør, og jeg jobbet meg jevnt og trutt forbi de gode svømmerne, og oppover i feltet. Fordelen med å svømme litt svakere er jo å oppleve at du stadig sykler deg oppover – det er en positiv opplevelse. Videre var dette terreng og forhold som favoriserer meg som er forholdsvis tung (85 kg) og sterk i beina – vind er min venn, og jeg slo meg til ro med at dersom jeg skulle slite i dag, så ville andre slite mer – da gjør det ikke noe om det er tungt til tider.

Terrenget er ubeskrivelig, det må oppleves. Det er sort lavastein, og helt goldt, men det sorte landskapet er krydret med navn og lykkeønsker skrevet med hvite steiner – tilskuere som gjennom år har laget bokstaver, ord og navn med hvite steiner de antageligvis har fraktet opp fra andre steder. Det er en merkelig, monoton følelse å sykle gjennom landskapet – forferdelig monotont og langdrygt, men fascinerende på samme tid.
Et par dager i forkant hadde jeg hørt bruddstykker av et foredrag som Mark Allen holdt på messa – der presiserte han at sykkeletappen ikke skulle føles som et Race før du var over halveis – det ville jeg benytte meg av, så jeg tok det rolig og jevnt hele veien opp til Hawi, og selv om jeg passerte veldig mange likevel, syklet jeg vesentlig tregere enn Tom og Frank første halvdel.

Opp til Hawi, og Turnaround er det god stigning, og det var godt å reise seg i bakkene. Et godt stykke opp ser jeg helikoptrene, og forstår at nå er herre proffene på vei ned igjen. Så kommer motorsyklene, og deretter mediabilene med kameraene plantet helt oppi ansiktet på en knallhvit syklist i sammenkrøpet Aeroposisjon – det er danske Thorbjørn Sindballe, som forskriftsmessig leder syklingen. I 2007 ble han nummer tre totalt, og fikk et gjennombrudd – han har imidlertid en rad av totalsprekker på løpingen bak seg, og jeg hadde ingen tro på at han ville klare å holde løpet ut – og jeg fikk rett.
Like bak kom det flere jeg ikke klarte å identifisere, men snart ser jeg Macca, fjorårsvinneren – han ser ut til å slite, og har noe problemer – det ser ut som om han har satt farten veldig ned idet han passerer, akkurat som om han er i ferd med å stoppe – ikke bra tenker jeg, men jeg har en jobb å gjøre selv, og sykler videre mot toppen. Det går sakte, men jeg registrerer likevel kastevindene – de er imidlertid enkle å håndtere i oppoverbakkene.

Det er godt å snu ved Hawi, og føle seg frisk – det gjør jeg. Jeg har brukt tid på å helle iskaldt vann over meg på hver eneste matstasjon, samt å drikke og spise veldig bra. På vei ned bakkene kjenner jeg at jeg har hydrert så godt at jeg faktisk må tisse – et tar jeg som et kvalitetstegn, for da vet jeg at jeg er i væskebalanse. Jeg velger å stoppe, og får jobben gjort – 5 minutter tapt, men følelsen er god, og det gjør at jeg vil fortsette å drikke – jeg vet at det var et riktig valg – en slags investering.
Nedover bakkene er kastevindene nå forferdelig skumle – jeg har hastighet helt opp mot 50-60 km/t, og de plutselige rykkene i forhjulet er særdeles ubehagelige – derfor må jeg flere ganger opp i bukken og bremse – jeg føler jeg er på grensen til det forsvarlige. Idet jeg passerer en annen syklist får han skikkelig sleng i sykkelen og holder på å kjøre inn i meg – etter det tar jeg det ekstra rolig til jeg er nede på slettene.

Jeg er uthvilt og har en god følelse – har gjort jobben veldig godt når det gjelder disponering, drikke og spise – de siste 50 km kjørr jeg virkelig med en god følelse, og passerer utrolig mange – har en mye høyere relativ hastighet enn de fleste andre, og når jeg kommer inn i T2 har jeg faktisk syklet like fort som både Frank og Tom.

T2 går fint – av med Chip, på med kompresjons sokker og joggesko og drikkebelte og hvit Caps. Sykkelskoene henger fortsatt på sykkelen, og hjelmen er tatt vare på av funksjonærene som også tok sykkelen – alt er i rute. Jeg føler meg OK, men litt skvulping i magen da jeg har drukket mye på slutten.

Starter å løpe legendariske Alii Drive i retning Keahou – det er mye publikum og stemning. På vei utover møter jeg dameproffene på vei tilbake til Kona – Crissie Wellington løper først, og hun løper seriøst fort – det er rart å se på.
Jeg registrerer også at nivået her er vesentlig høyere enn på en vanlig Ironman – det er sjelden jeg opplever å bli passert på løpingen – vanligvis er det jeg som hele tiden løper meg fremover – her er det imidlertid titt og stadig at jeg blir passert. En amerikaner jeg løper forbi ler, og sier; ”Here I am running 7:00 minute miles, and I am standing still”. Han har helt rett, dette er et høyt nivå – her konkurrerer man mot de beste i verden.

Like før jeg når vendepunktet ved Keahoue møter jeg Tom på vei tilbake, vi hilser uten å si et ord. Ved vending på omtrent 7 km står Tove og ungene og venter. Jeg stopper, kommer bort og gir alle tre hver sin klem. Så tar jeg en tissepause, mens jeg forteller Tove at jeg er i god form, og at det går greit – hun vet selvfølgelig at det er relativt – egentlig føler man seg utmattet og elendig, men det er en følelse man har trent på å håndtere – så med ”greit” betyr det egentlig bare at man er i rute, at man er der man skal være, og at man ikke har fått en ekstraordinær smell. Dette vet selvfølgelig Tove, som har gjort flere Ironman selv – men det er viktig informasjon, for da vet hun at jeg har kontroll på forholdene, meg selv og løpet.

Stoppen tar meg 5-6 minutter, men igjen er det verdt det – man får ny energi av det, og det er en investering for resten av løpet – man må ikke stresse på en Ironman, det er mye mer å tape dersom man etter hvert begynner å gå på maratonen på grunn av at man ikke har mental styrke til å holde beina i gang, eller at man får et ernæringsproblem.

Tilbake i Kona sentrum er omtrent 15 km tilbakelagt – nå er det opp legendariske Palani Drive, og ut på den endeløse ensomme varme monotone motorveien mot flyplassen og The Natural Energy Lab (NEL). Det er den tøffeste opplevelsen for meg – opp Palani møter jeg herrevinneren Craig Alexander på vei i mål – han ble nummer to i fjor, og nå vinner han. Ute på motorveien møter jeg flere proffer på vei i mål – ikke alle kjenner jeg igjen, men etter hvert kommer Faris Al Sultan, og han er langt nede på lista, og sliter, men smiler og rister på hodet når vi gir han tilrop – men så blir det stille og ensomt og varmt og hardt.
Motorveien tar ingen ende – du ser uendelig langt fremover, og jeg må slutte med det, og etter hvert finne små bruddstykker av motivasjon inne i meg selv – slutte å fokusere på omgivelsene. Jeg passerer halvmaraton, og en ny matstasjon – på hver stasjon drikker jeg vann, sportsdrikk og fyller capsen med isbiter – de smelter akkurat før neste stasjon, og sånn går det miles for miles. Jeg gjør i hvert fall en god jobb med ernæring og væske – selv om jeg er konstant kvalm og uvel gjør jeg jobben likevel og presser ned Gel og drikke.
Like etter halvmaraton vil jeg bare stoppe å gå – beina begynner å bli forferdelig ømme, og jeg er kvalm – kroppen skriker etter nåde – det er forferdelig ubehagelig, men smerten er på et nivå der den kan kontrolleres med vilje – man må bare finne motivasjonen, og ikke gi etter for de negative tankene.
Jeg går igjen inn i meg selv – tenker på familien, julaften, alt jeg har trent for å komme hit, på Dave Scott og Mark Allen, alle pengene vi (og andre - takk!!) har brukt, iskaldt lettøl, gleden ved å komme i mål, de der hjemme som følger med på nettet – i det hele tatt hente ut krefter fra alle små kriker og kroker.
Så, plutselig er jeg ved starten på NEL – de som har gjort dette før har alle sagt at det er nå det blir virkelig ubehagelig, men for meg blir det bare en opptur. Det går nedover til bunnen i ”gryta”, og idet vi når vannet, bortover i retning flyplassen – det store skiltet med temperaturmåling viser 42 varmegrader – og det er igjen lufting, ingen skygge, og sola står rett i fjeset på deg – men for meg går det bare bedre og bedre. Når jeg starter på NEL er Frank på bvei ut, og han ser ikke bra ut – han halter seg oppover, men vinker og grynter ett eller annet. Jeg tenker at han er i ferd med å få krampe, og at han kanskje blir nødt til å gå – jeg får en surrealistisk tanke om å forsøke å løpe han inn selv om det er nesten 5 km mellom oss – og jeg øker tempoet. Plutselig er jeg ved vending, og det viser seg at den er tidligere enn jeg hadde trodd – dette gir en voldsom opptur, og jeg svever av gårde tilbake og opp bakken ut av Energy Lab – der møter jeg Tom, og han er ganske sigen, men vinker og løper greit – det er positivt, her gjelder det kun å holde beina i gang, ett skritt om gangen.

Ute av NEL passerer jeg utøvere som har fått smellen – nå er det jeg som siger fremover, men det krever konsentrasjon. Jeg syntes det er langt mellom miles-merkene, og motorveien endeløs. Jeg leser i asfalten; ”Dig Deep – Run Tough – Finish Strong”, og det motiverer. En tilskuer roper; ”You are on your way home now” – det gir litt krefter. Matstasjonene er etterlengtede oaser – det går kun på vann og Cola nå, og fortsatt is i Capsen – jeg har sett på Video Paula Newby-Frasier kollapse på de siste kilometerne på grunn av at hun sluttet å drikke/spise – jeg har selv opplevd krampene på siste to km i Østerrike – jeg vet at alt kan skje, og du er ikke ferdig før du er ferdig.
Låra er vonde, jeg er kvalm men effektiv, jeg er i siget - siste tre km tenker jeg at nå er det kun en 3000m rundt Akershus Festning med kollega Øivind Petersen som gjenstår – det klarer jeg, og tempoet er akseptabelt. Ned Palani Drive er beina utrolig vonde, men nå er jeg snart i mål – en liten runde, så ned på Alii Drive og oppløpet, jeg passerer Tove, Floyd og Troy (denne gangen er det forbudt å krysse mål med familiemedlemmer – utrolig dumt) – så i mål, og en utrolig lettelse – drømmen er oppfylt – jeg har gjort Ironman Hawaii med stil på 10 timer 8 minutter – nummer 41 av 276 i min aldersklasse – nr.41 i verden – det er stort. Totalt blir jeg nr 376 av over 1700 deltagere, inkludert proffene – jeg er superfornøyd, men veldig utmattet, og blir støttet bort til Athletes Garden. Der får jeg medalje, Finisher T-skjorte og finisher Caps – og en matte som jeg setter meg på. Jeg vet at kvalmen kommer, og at det er veldig ubehagelig første 20-30 minuttene før det løsner. Jeg drikker derfor raskt en Nutridrink fra posen min, og ringer Tove og sier hvor jeg er. Etter hvert kjenner jeg den ekle svimlende følelsen, men vet at den vil forsvinne bare jeg sitter rolig, og drikker og spiser litt. Tove henter en bit Pizza og litt vann – og etter 30 minutter er jeg meg selv igjen, og helt fin, bortsett fra utrolig ømme bein.

Jeg møter Alfred og kona, de setter seg ved siden av oss. Ved siden av står Greg og Laura Bennet og prater:

– Crissie Wellington går forbi smilende med en enorm krans på hodet – plutselig kommer herrevinneren Craig ”Crowy” Alexander forbi, og vi benytter anledningen til et bilde med Floyd og han – det er stort. Han spør hvordan jeg gjorde det, og gratulerer.

Så er det bare å manøvrere seg gjennom mengden, hente sykkel og utstyr, og komme seg opp til bilen og hjem. Floyd ruller sykkelen min hele veien, og spør og graver og er ordentlig i form. Troy er også våken og veldig blid – alt er veldig hyggelig og følelsen er vanvittig god. Det er godt å etter hvert komme hjem, spise litt mat og drikke en lettøl – så stuper vi alle i seng, og slukner på et blunk. Natta blir forholdsvis fin for meg – smertestillende og et glass rødvin hjelper på, og selvfølgelig den vanvittige utmattelsen jeg har vært igjennom.
Ironman Hawaii må bare oppleves – det er det hardeste, samtidig det mest fascinerende jeg har gjort av Triathlon. Alle kan klare å komme seg hit bare motivasjonen og viljen er stor nok. Og man bør ikke la den sjansen gå fra seg om man virkelig elsker sporten og livsstilen nok – det er verdt et forsøk eller flere – uansett bør man ta turen hit og oppleve stemningen, legendene og løpe og sykle og svømme de mest klassiske og legendariske triatlon partiene i historien.

Her er også noen bilder av verdens mest fantastiske reisefølge og support - der energien hentes:

Noen bilder

Floyd og vinneren Craig Alexander:

Frank, Tom og Erik før start:

Erik og Alfred i "Athletes Garden":

Sykling i Hawi og forkjølelse som oppladning

Torsdag 9.oktober:

I dag svømte Tove svømmestarten sammen med Desire Ficker – det var heftig. Hun fikk smake på stemningen når hun møtte 07:00 for morgensvøm ved Pieren. Det er en helt spesiell stemning der hver morgen, og noe som bare må oppleves.

Jeg satt på Starbucks med guttene, der Floyd gjorde lekser og reisedagbok, og Troy lekte. Vi slo i hjel en drøy time der før Tove kom løpende – da var hennes trening unnagjort. Så dro vi hjem til luksuspalasset – det var tid for meg å rigge sykkel, og kjøre den laaange veien opp til Hawi for å smake på bakkene der. Tove og guttene la seg ved bassenget, og jeg kjørte rundt 14:00.

På vei opp til Hawi fikk jeg kontakt med Tom Remman, som bor på Waikoloa på det samme luksuskomplekset som vi flytter til på Søndag. Derfor ble det stopp der, for å småprate litt. Tom var i god stemning, og fortalte hvor fantastisk det var inne på området – så vi gleder oss til neste periode.
Jeg kjørte videre opp til Hawi – hele veien opp gjennom det helt øde sorte lavalandskapet, var det skrevet navn og lykkeønskninger med hvite steiner tett i tett – det var en helt utrolig følelse å se de endeløse områdene med bare sort lava, og de hvite navnene.
Det tok utrolig lang tid å kjøre opp til Hawi – og det var etter hvert en god del stigning – gode jevne bakker, som jeg tror kan passe meg godt. Jeg registrerte også kraftige kastevinder – og var spent på hvordan de ville føles på sykkelen.

Vel fremme fant jeg en lomme i veikanten, og syklet nedover i drøye 20 minutter. Det var ubehagelig i perioder – vindene reiv kraftig i sykkelen, og jeg måtte være oppmerksom hele tiden, Det gikk utrolig fort utover, og når jeg snudde for tilbaketuren var det bare å tråkke på for å komme opp bakkene. De var brattere enn jeg hadde trodd, men ikke så bratte at jeg måtte ut av tempostyret. Turen på i underkant av 50 min gikk med fin lav puls, og 36,1 km/t i snitt.

Tilbake ved bilen lekte jeg meg litt med kameraet, før jeg kjørte hjemover. Det tok laaaang tid, og var ikke hjemme før 20:00. Da ble det et godt måltid Sushi, litt rødvin, og litt Blogging. Jeg registrerte da at jeg dessverre var blitt kraftig forkjølet, og hadde litt feber, og hoven hals – ikke bra.

Fredag 10.oktober:

Hadde en veldig urolig natt – våknet hver halvtime og var syk og dårlig. Veldig forkjølet, og litt feber. Dro likevel ut kl.06:00 for å svømme starten med Tom. Vi møtte også Marit og Kristian som også skulle svømme.

Det ble en fin 30 minutter svøm – Tom dro selvfølgelig fra, men jeg fikk en god driv i den nye Blue Seventy Point Zero+ drakta – den funket veldig bra. Er glad jeg har lagt vekk Sailfish drakta, som hele tiden åpnet seg i ryggen – helt elendig konsept – ikke kjøp den!
Etterpå fort hjem, og hente Tove og guttene, og så inn igjen der vi byttet på å gå på messa, mens ungene lå på stranda sammen med en av oss.

Senere på kvelden ble sykkel levert, og posene sjekket inn. Da traff jeg plutselig John og Judy Collins, som startet hele sirkuset her. Jeg fikk tatt bilde sammen med dem, og det var helt utrolig stort – et voldsomt høydepunkt. Vi pratet litt om Norge og sånt, de var veldig hyggelige.

Så handlet vi Sushi, og annen mat, og skal nå ta en tidlig kveld, for det er opp kl.03:45, og vi henter Marit og Kristian 04:45, og kjører så inn til ”gryta”. Får håpe kroppen har kommet seg litt til i morgen, for i denne tilstanden blir det ikke hyggelig å holde det gående i 10 timer+. Men det er ikke noe jeg kan gjøre nå – nå er det bare å kjøre på!!

Aloha.

Fra Honolulu til Triathlon-mekka

Tirsdag 7. oktober:

Etter en fin utreise fra Oahu/Honolulu med Limousine til flyplassen, og en kort flyreise med det ”berømte” flyselskapet GO!

Landet vi i Triathlon paradis her på Kailua-Kona (Big Island Hawaii). Fra lufta så vi at øya var veldig sort og ørkenaktig – sort lavastein så langt øyet rakk, ispedd grønne oaser langs kysten med hvite sandstrender.

Det var veldig spesielt å lande på flyplassen, som ligger midt i sykkel løypa, og i enden for maratonløypa – har sett landskapet så mange hundre ganger på video, og drømt meg bort – nå var vi der, og midt i det med en gang. Jeg hadde gåsehud, og var utrolig klar over at nærmere Triathlon paradis kommer du ikke.

Shuttle til Dollar rental Car, og ut med en stor Jeep SUV, der vi fikk alle koffertene og sykkelkofferten inn i bilen – takk for at det fortsatt finnes enorme globalt oppvarmende firehjulstrekkere med massivt bagasjerom, og superkraftig motor (i et område der de aldri har sett snø eller is).
Turen bar rett til Starbucks, og deretter gjennom Kailua-Kona på legendariske Alii Drive – og der ser vi Kristin Lie som er i ferd med å løpe. Vi stopper og blokkerer trafikken, og tar en kort prat – får oppdatert oss på de andre norske osv.
Så til Kona Coast Resort, der vi skal bo – der får vi oppgradert leilighet med havutsikt. Leiligheten er luksuriøs – to store bad, flislagt kjøkken og to TV, vaskemaskin, oppvaskmaskin og tørketrommel, og stor terrasse, med tilgang til gassgrill, og spasertur til Fitnessrom, stort 25m svømmebasseng, og alle fasiliteter. En fantastisk måte å bo på!

Vi tar en tur rett i badebassenget, og mens Troy og Tove svømmer laps, leker jeg og Troy i Baby-Poolen. Det er utrolig flott rundt oss – vi er omkranset av en enorm golfbane, og ser rett ned på havet. Det kjennes veldig luksuriøst ut.

Etter å ha handlet en monsterfull handlevogn (American Size), og spist Sushi og drukket to glass rødvin, blir det veldig tidlig kveld – alle er så trøtte at vi kollapser omtrent sittende. Det er artig å se på Troy og Floyd som sovner mens de ser på TV.

Onsdag 8. oktober:

Tidlig neste dag våknet jeg 04:30, så helt i rute altså. Sneik meg ut for å ikke vekke de andre, kjørte til Starbucks og kjøpte en kaffe, og deretter ned til Pieren (svømmestarten). Der fikk jeg levert en bag på et oppbevaringstelt, og så ut i vannet 07:00 for å svømme deler av løypa. Det var en fantastisk endeløs strøm av Triatleter, og det var bare å følge strømmen ut i bukta. Det var et fantastisk liv av fisker under vann – og selv om jeg svømte hardt 15 minutter ut, var det fortsatt bare omtrent 5-10 meter dypt, og et yrende liv med fisk og skillpadder. Det var også kajakker og funksjonærer hele veien utover, der man kunne stoppe og ta en prat, og henge og hvile litt i båten. Det hele var utrolig godt tilrettelagt – alt var superproft. Etter 15 min snudde jeg, og svømte tilbake, der jeg etter hvert møtte både Frank og Solveig, og vi ble stående å prate.
Etter å ha hentet bagen fikk vi en Gatorade og en drikkeflaske, og jeg kjørte hjem til de andre som da lå ved badebassenget og koste seg. En fantastisk start på dagen.

Så dro vi alle inn til Kailua-Kona, der jeg leverte sykkelen på en ”Race Tune-Up”. Så la vi oss til på den lille stranda ved Pieren, og jeg gikk på Registreringen, der jeg signerte masse skjema for ditt og datt, og fikk min Chip og ”Goody Bag” – Athlete Number 963 – Erik Guldhav M40 – helt uvirkelig!
Mens jeg og barna lekte på stranda, gikk Tove på Triathlon messa. Hele byen er bare Triathlon – det er topptrente Triathleter som svømmer, sykler og løper overalt, som Shopper og spiser og hviler. Dette er Mekka.
På den lille stranda møter vi Marit og kjæresten, og helt utrolig nok viser det seg at de bor på samme Resort som oss, og vi avtaler litt samkjøring og sånt for Race Day. Artig å være på andre siden av jorda, og hele tiden møte de få nordmennene som er her.

Omtrent kl.16:00 lokaltid kjører vi ut til legendariske Natural Energy Lab (NEL), der jeg skal løpe en veldig kritisk del av maratonløypa. NEL tar av fra motorveien, går ned i en ”gryte” der du har sola midt i fjeset, og ingen vind/trekk – helt ut mot flyplassen, før du snur og løper tilbake opp bakken. Ingen skygge, forferdelig trykkende, og enormt varmt – og på et punkt i maratonen der du vanligvis ”møter veggen” – jeg ville løpe dette 6,5 km strekket for å vite hva jeg gikk til. Ble sluppet av på motorveien, og løp til enden i NEL på eksakt 15 min, og tilbake igjen på litt under 14 min – dette er raskere enn jeg vil løpe på dagen selvfølgelig, men det var godt å holde et brukbart tempo. Svetten silte, men jeg løp på legendarisk grunn, og det gikk superlett, og det var bare helt fantastisk – her var jeg altså, etter å ha sett på DVD fra løpet hundrevis av timer og drømt meg bort. Tar meg faktisk i å glede meg til løpet, og til de klassiske partiene – motivasjonen og gleden er så sterk at jeg kommer til å nyte hvert sekund.
Tilbake på motorveien, ute av NEL, kunne jeg vri ½ liter svette ut av trøya, og Tove og ungene plukket meg opp, og vi kjørte tilbake til Kona Coast Resort, der jeg og barna tok en obligatorisk tur i Poolen, mens Tove trente.

Floyd svømte 500meter, og deretter satt vi i Jacuzzien mens Troy (som syntes vannet var for varmt) underholdt meg og Floyd med å vandre rundt med ”Funny Walks” – men så snubler han, og detter med hodet først oppi boblebadet, og jeg må trekke han opp etter beina, og da blir det storgråting, og vi må tilbak på rommet – kanskje like godt, for alle var utmattet.
Da var det vare å dusje, smøre og ta på pysj – så fyrte jeg gassgrillen og vi grillet Ahi Tunfisk og noe annen fisk, og spiste. Etter to glass rødvin var det full kollaps igjen, og vi sovnet omtrent stående for andre gang. Fikk ikke engang sjekket Race Bagen, og fant ut at jeg hadde gått glipp av det obligatoriske ”Race Meeting”, men pytt-pytt, det er sikkert ikke noe der som jeg ikke kan lese meg til!

Vi har det bare helt fantastisk – spise ute på terassen kl.21:00 om kvelden, nyte livet i Triathlon paradis, løpe, svømme og kjøre de legendariske løypene. TAKK!

Pearl Harbour Memorial, og nok en strand dag!

I dag startet vi 02:30 ved at jeg våknet tidlig, og var lys våken – ikke mulig å sove lenger, men det var behagelig å bare ligge i senga og tenke på det som skal skje fremover. Tove våknet 03:30, og barna 05:30. Da var det bare å komme i gang med dagen.

Vi tok en shuttle-buss til Pearl Harbour for å se USS Arizona Memorial, og det historiske området. Det var flott – det gikk en båt ut til USS Arizona Memorial, som var bygd oppå det senkede ”Battle Ship” Arizona. Det var flott å se hvordan det hele var konstruert.
Det ble også vist en film, som viste hva som hadde skjedd. Vi så også et par andre skip.
Japanerne senket indrefileten i US Pacific Fleet ved overaskelsesangrepet, der 23 store og mindre skip gikk under, samt nesten 200 fly bombet før de kom i lufta. De fleste skipene ble satt i stand igjen, og nå ligger altså bare noen få tilbake som minnesmerker.

Vi var tilbake kl. 13:00, og rett på Waikiki Beach. Der var det snorkling og sandslottbygging i 4 timer. Vi måtte innom Starbucks for å holde oss våken – en trippel Americano på Tove, og en Trippel Grande Soy Mocha på meg gjorde susen.
Vi beskyttet oss godt med faktor 30, solbriller og hatter og T-skjorter i dag – vi var ørlite brent fra i går. Men det gikk fint i dag – vi begynner å få et godt grunnlag.

Både jeg og Tove fikk også svømt 30 min hver. Vannet er vanvittig salt, og vi flyter som dupper – helt utrolig. Det er bare som å være i himmelen, og vi er takknemlige for hvert sekund. Barna storkoser seg, og tør ikke helt å tro på at det skal være strand og bading hver dag i 14 dager – men det skal det!!

I kveld har vi spist fantastisk Sushi – helt fersk Tunfisk, både vanlig og Yellowtail, med rødvin og japansk grønn te. Vi har også begge to løpt en 30 min tempo i kveld. Det var fantastisk å bare løpe det jeg klarte i 30 minutter, i varme og shorts, og så ta en iskald Japansk Sapporo øl etterpå. Ironman på Lørdag får bare komme – jeg er klar som et egg, men har bare tenkt å nyte dette fra a til å, og bestemt meg for å ikke være ”nervøs” et eneste sekund. Er fortsatt litt i ulage, og litt oppblåst, men hver gang jeg svømmer eller løper fungerer alt veldig bra, og jeg kjenner meg veldig fin. Jobben treningsmessig er jo gjort, så nå er det bare å holde litt intensitet på øktene, og de neste dagene forberede seg litt i løypa, og så er det full pakke.
I morgen kommer den store Stretch limousinen og henter oss 09:30, og så blir det en 40 min flytur til The Big Island. Da blir det en ny fase – spennende, og vi gleder oss veldig.

Ankomst Honolulu

Da ankomvi Honolulu etter en ganske lang og utmattende flyreise. Først 2 timer fra Oslo - Amsterdam. Så videre til Seattle i 11 timer. Deretter ut i Stillehavet i ytterligere 6 timer - til Honolulu International Airport.

Troy og Floyd var utrolig flinke på den enormt lange reisen. Først tre timer ut på siste strekket våknet Troy midt i søvnen, og gråt i nesten 1 time - og var helt utafor. Deretter sovnet han igjen, og var fin når han våknet her på Honolulu 20:15 lokaltid - (08:15 norsk tid - tidsforskjellen er 12 timer - altså når klokka er 6 på morgenen i Norge, er den 6 på kvelden her - enkelt og greit).

Ved ankomst fikk vi all bagasjen uten problemer, og ble tatt imot av Limousin sjåføren ved bagasjebåndet. Det var en superflott Stretch-limousine, knall hvit og med fullt skinn-interiør, bar og alt. Dette var Floyd sin store drøm, og han sa at han følte seg utrolig rik der han satt med krystallglass med Cola-Light, og blomsterkrans rundt halsen.

Vi andre hadde det også fantastisk der vi seilet gjennom Honolulu DownTown til hotellet.

Hotellet var helt greit - one bedroom apartment 1 block unna -waikiki beach. Det var mørkt når vi kom, men om morgenen så vi den fantastiske utsikten fra 26 etasje - stranda var fullt av surfere som red de store bølgene.

Troy og Floyd våknet 05:30 - og vi stod opp 06:00. Like greit å komme inn i rytmen med en gang. For min del er det jo fint å lære meg å komme opp tidlig med tanke på konkurransen på lørdag.

Etter å ha spist en lett frokost dro vi rett ned på Waikiki Beach. Den var helt fantastisk - og bedre enn forventet. Alt var så rent her - ikke noe søppel som man ofte ser på andre strender. Ingen selgere, ingen tyver - masse badevakter i tårn, og masse turister, japanere og andre. Vannet var helt fantastisk, sanda helt nydelig for leking, og alt var så supertilrettelagt for små barn. Det er 30 grader i lufta, men masse muligheter for å finne skygge under palmetrærne. Vannet er utrolig salt - vi flyter som dupper - helt supert, for her trenger man ikke våtdrakt for å svømme bra - det er jeg veldig happy med!!

Vi har i dag holdt på i vannet og på stranda i 4 timer - da har vi rett og slett ikke turt mer - sola brenner, og vi bytter på med solfaktor 30, og hatt og T-skjorte - likevel har vi fått farge og skille. Vi har super respekt for sola - den gode brisen, og det nydelige vannet gjør at vi ikke kjenner at sola brenner, og det er farlig.

Når vi skulle tilbake på hotellrommet, var det helt umulig å få ungene vekk fra stranda - de er livredde for ikke å få komme tilbake - men nå kl.16:00 sover Troy dupp, og Floyd leker bygger Lego - Tove løper, og etterpå er det meg.

I ettermiddag blir det svømmebassenget her på hotellet.

Vi har også vært på Starbucks og drukket 100% Kona-Coffee, og Vanilla Bean Frapuccino. Det har vært helt fantastisk, og vi nyter hvert øyeblikk, og er supertakknemlige for at dette har blitt mulig.

Konkurransen er fjern, og den tenker jeg ikke på. Satt forresten ved siden av en Kanadisk Proff på vei ut hit på flyet - ikke en av de kjente, men artig å prate litt. Han mente han kunne være god for ned mot 08:30 - spennende!