Søndag 12. oktober:
Våknet ganske tidlig, og følte meg ikke så verst egentlig. Øm i lår spesielt, og i korsryggen, noe som indikerte at jeg nok ikke hadde trent nok lange turer i tempostyret etter juli. Imidlertid var leggene fine, og jeg får mer og mer tro på kompresjonssokkene (CEP) under maraton – tror de skåner leggmusklene maksimalt.
Vi pakket alt pikk-pakket vårt inn i Jeep`n – det var så vidt det gikk. Vi sjekket ut av Kona Coast Resort, for å reise opp til Alii Kai i Waikoloa Village, på Kohala kysten (Gold Coast). Men først skulle vi innom Race Office og hente bilder, samt kjøpe litt Finisher klær.
Det ble litt shopping, men ikke så veldig mye, da man egentlig ikke trenger mer enn et par sykkeltrøyer og en Caps – det er lett å ta av, og det unngikk vi.
Vi var ivrige etter å komme oss opp til det nye stedet, så vi kjørte innom Starbucks og så nordover forbi flyplassen. Igjen var jeg på Queen K. Highway på vei i retning Hawi, men denne gang i bil.
Rapportene fra proffene, og de jeg snakket med av erfarne deltagere var at svømmingen hadde vært grei, men at vindene på syklingen, og forholdene på løpingen hadde vært veldig tøffe. Jeg har ikke noe å sammenligne med her, men følte vel at jeg ikke fikk igjen fullt ut i tid for innsatsen, så det var nok en tøff sykling. Uansett må man bare ta det som det kommer, og det følte jeg at alle vi norske gjorde.
Vi kom frem til Halii Kai, og det var som å kjøre inn i eventyrland. Stedet der vi skulle bo lå inne i en enorm feriekoloni midt ute i lavaen. Vårt sted lå inne i avsperret område med vakter, gartnere, Private Beach Club, og alt av luksus du kan tenke deg. Tilfeldigvis hadde også Tom med familie bodd på samme stedet, og var i ferd med å sjekke ut. Vi møttes i Beach Club`n og pratet til de måtte dra – det var hyggelig – de var på vei til Honolulu.
Etter hvert kom vi oss i hus – en fantastisk leilighet med to soverom, og full luksus – egen garasje, parkeringsplass, fullt utstyrt og en monsterstor TV, kjøleskap med egen ismaskin, trådløs internett – egentlig alt man trenger og mer til.
Det ble som vanlig et par glass vin, litt Sushi og totalkollaps. Imidlertid våknet Troy flere ganger da han er veldig forkjølet nå, og har vondt for å puste – jeg er også potte tett, men det går greit når man likevel bare skal slappe av.
Mandag 13. oktober:
Vi dro rett i Beach Club`n – ungene var så gira opp etter å bade at det var ingenting som kunne holde dem tilbake. Der var det helt fantastisk, vi var helt alene de første timene – og sola brant fra skyfri himmel. Vi glemte oss litt i all badingen, og alle ble litt brent. Klimaet her er litt farlig på den måten at lufta er tørr og fin, med god lufting ut mot havet – så det føles ikke så varmt. Selv om vi bruker faktor 45+ over hele kroppen er det likevel ikke nok, så vi må nok bli flinkere til å kle på oss innimellom, og ha på Caps.
Våknet ganske tidlig, og følte meg ikke så verst egentlig. Øm i lår spesielt, og i korsryggen, noe som indikerte at jeg nok ikke hadde trent nok lange turer i tempostyret etter juli. Imidlertid var leggene fine, og jeg får mer og mer tro på kompresjonssokkene (CEP) under maraton – tror de skåner leggmusklene maksimalt.
Vi pakket alt pikk-pakket vårt inn i Jeep`n – det var så vidt det gikk. Vi sjekket ut av Kona Coast Resort, for å reise opp til Alii Kai i Waikoloa Village, på Kohala kysten (Gold Coast). Men først skulle vi innom Race Office og hente bilder, samt kjøpe litt Finisher klær.
Det ble litt shopping, men ikke så veldig mye, da man egentlig ikke trenger mer enn et par sykkeltrøyer og en Caps – det er lett å ta av, og det unngikk vi.
Vi var ivrige etter å komme oss opp til det nye stedet, så vi kjørte innom Starbucks og så nordover forbi flyplassen. Igjen var jeg på Queen K. Highway på vei i retning Hawi, men denne gang i bil.
Rapportene fra proffene, og de jeg snakket med av erfarne deltagere var at svømmingen hadde vært grei, men at vindene på syklingen, og forholdene på løpingen hadde vært veldig tøffe. Jeg har ikke noe å sammenligne med her, men følte vel at jeg ikke fikk igjen fullt ut i tid for innsatsen, så det var nok en tøff sykling. Uansett må man bare ta det som det kommer, og det følte jeg at alle vi norske gjorde.
Vi kom frem til Halii Kai, og det var som å kjøre inn i eventyrland. Stedet der vi skulle bo lå inne i en enorm feriekoloni midt ute i lavaen. Vårt sted lå inne i avsperret område med vakter, gartnere, Private Beach Club, og alt av luksus du kan tenke deg. Tilfeldigvis hadde også Tom med familie bodd på samme stedet, og var i ferd med å sjekke ut. Vi møttes i Beach Club`n og pratet til de måtte dra – det var hyggelig – de var på vei til Honolulu.
Etter hvert kom vi oss i hus – en fantastisk leilighet med to soverom, og full luksus – egen garasje, parkeringsplass, fullt utstyrt og en monsterstor TV, kjøleskap med egen ismaskin, trådløs internett – egentlig alt man trenger og mer til.
Det ble som vanlig et par glass vin, litt Sushi og totalkollaps. Imidlertid våknet Troy flere ganger da han er veldig forkjølet nå, og har vondt for å puste – jeg er også potte tett, men det går greit når man likevel bare skal slappe av.
Mandag 13. oktober:
Vi dro rett i Beach Club`n – ungene var så gira opp etter å bade at det var ingenting som kunne holde dem tilbake. Der var det helt fantastisk, vi var helt alene de første timene – og sola brant fra skyfri himmel. Vi glemte oss litt i all badingen, og alle ble litt brent. Klimaet her er litt farlig på den måten at lufta er tørr og fin, med god lufting ut mot havet – så det føles ikke så varmt. Selv om vi bruker faktor 45+ over hele kroppen er det likevel ikke nok, så vi må nok bli flinkere til å kle på oss innimellom, og ha på Caps.
Det var også et gedigent boblebad bygget inn i terrenget, med sandbunn. Der pleiet jeg de ømme musklene, og koste meg til svetten rant – så var det bare å rulle seg ut i bassengene og kjøle seg ned, for så å sirkulere mellom lek, solseng og bading.
Vi klarer ikke å la være å tenke på hvor heldige vi er – stabilt sommervær midt i oktober – dette kommer aldri til å gå i glemmeboka!
Vi klarer ikke å la være å tenke på hvor heldige vi er – stabilt sommervær midt i oktober – dette kommer aldri til å gå i glemmeboka!
Og ungene storkoser seg hele tiden – Troy har til og med begynt å dykke – kanskje svømmer han før vi drar herfra. Floyd holder svømmeleksjoner for Tove.
Vi tuslet også en tur innom Hilton Vacation Club, som er naboresorten til vårt kompleks. Hilton har en flott lagune med havskilpadder og snorkelmuligheter, samt et delfinbasseng der barn (eller rettere sagt foreldrene) kan betale 195 USD for å svømme med delfinene – det har vi enda ikke latt oss lokke til.
Hilton har en masse sklier, bassenger, restauranter og det er en sinnsyk konstruksjon med statuer, hengekøyer og solsenger spredt utover et vanvittig stort område. Det hele er uvirkelig.
Senere på dagen trente Tove og Floyd. Først kjørte Floyd en masse Push-Ups og Sit-Ups på plenen utenfor huset, så løp han 25 minutter med Tove i fullt Ironman utstyr. Han er blitt litt gira etter å ha blitt tatt bilde av sammen med Craig Alexander – veldig artig at han er motivert.
Senere på dagen trente Tove og Floyd. Først kjørte Floyd en masse Push-Ups og Sit-Ups på plenen utenfor huset, så løp han 25 minutter med Tove i fullt Ironman utstyr. Han er blitt litt gira etter å ha blitt tatt bilde av sammen med Craig Alexander – veldig artig at han er motivert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar