Fra Honolulu til Triathlon-mekka

Tirsdag 7. oktober:

Etter en fin utreise fra Oahu/Honolulu med Limousine til flyplassen, og en kort flyreise med det ”berømte” flyselskapet GO!

Landet vi i Triathlon paradis her på Kailua-Kona (Big Island Hawaii). Fra lufta så vi at øya var veldig sort og ørkenaktig – sort lavastein så langt øyet rakk, ispedd grønne oaser langs kysten med hvite sandstrender.

Det var veldig spesielt å lande på flyplassen, som ligger midt i sykkel løypa, og i enden for maratonløypa – har sett landskapet så mange hundre ganger på video, og drømt meg bort – nå var vi der, og midt i det med en gang. Jeg hadde gåsehud, og var utrolig klar over at nærmere Triathlon paradis kommer du ikke.

Shuttle til Dollar rental Car, og ut med en stor Jeep SUV, der vi fikk alle koffertene og sykkelkofferten inn i bilen – takk for at det fortsatt finnes enorme globalt oppvarmende firehjulstrekkere med massivt bagasjerom, og superkraftig motor (i et område der de aldri har sett snø eller is).
Turen bar rett til Starbucks, og deretter gjennom Kailua-Kona på legendariske Alii Drive – og der ser vi Kristin Lie som er i ferd med å løpe. Vi stopper og blokkerer trafikken, og tar en kort prat – får oppdatert oss på de andre norske osv.
Så til Kona Coast Resort, der vi skal bo – der får vi oppgradert leilighet med havutsikt. Leiligheten er luksuriøs – to store bad, flislagt kjøkken og to TV, vaskemaskin, oppvaskmaskin og tørketrommel, og stor terrasse, med tilgang til gassgrill, og spasertur til Fitnessrom, stort 25m svømmebasseng, og alle fasiliteter. En fantastisk måte å bo på!

Vi tar en tur rett i badebassenget, og mens Troy og Tove svømmer laps, leker jeg og Troy i Baby-Poolen. Det er utrolig flott rundt oss – vi er omkranset av en enorm golfbane, og ser rett ned på havet. Det kjennes veldig luksuriøst ut.

Etter å ha handlet en monsterfull handlevogn (American Size), og spist Sushi og drukket to glass rødvin, blir det veldig tidlig kveld – alle er så trøtte at vi kollapser omtrent sittende. Det er artig å se på Troy og Floyd som sovner mens de ser på TV.

Onsdag 8. oktober:

Tidlig neste dag våknet jeg 04:30, så helt i rute altså. Sneik meg ut for å ikke vekke de andre, kjørte til Starbucks og kjøpte en kaffe, og deretter ned til Pieren (svømmestarten). Der fikk jeg levert en bag på et oppbevaringstelt, og så ut i vannet 07:00 for å svømme deler av løypa. Det var en fantastisk endeløs strøm av Triatleter, og det var bare å følge strømmen ut i bukta. Det var et fantastisk liv av fisker under vann – og selv om jeg svømte hardt 15 minutter ut, var det fortsatt bare omtrent 5-10 meter dypt, og et yrende liv med fisk og skillpadder. Det var også kajakker og funksjonærer hele veien utover, der man kunne stoppe og ta en prat, og henge og hvile litt i båten. Det hele var utrolig godt tilrettelagt – alt var superproft. Etter 15 min snudde jeg, og svømte tilbake, der jeg etter hvert møtte både Frank og Solveig, og vi ble stående å prate.
Etter å ha hentet bagen fikk vi en Gatorade og en drikkeflaske, og jeg kjørte hjem til de andre som da lå ved badebassenget og koste seg. En fantastisk start på dagen.

Så dro vi alle inn til Kailua-Kona, der jeg leverte sykkelen på en ”Race Tune-Up”. Så la vi oss til på den lille stranda ved Pieren, og jeg gikk på Registreringen, der jeg signerte masse skjema for ditt og datt, og fikk min Chip og ”Goody Bag” – Athlete Number 963 – Erik Guldhav M40 – helt uvirkelig!
Mens jeg og barna lekte på stranda, gikk Tove på Triathlon messa. Hele byen er bare Triathlon – det er topptrente Triathleter som svømmer, sykler og løper overalt, som Shopper og spiser og hviler. Dette er Mekka.
På den lille stranda møter vi Marit og kjæresten, og helt utrolig nok viser det seg at de bor på samme Resort som oss, og vi avtaler litt samkjøring og sånt for Race Day. Artig å være på andre siden av jorda, og hele tiden møte de få nordmennene som er her.

Omtrent kl.16:00 lokaltid kjører vi ut til legendariske Natural Energy Lab (NEL), der jeg skal løpe en veldig kritisk del av maratonløypa. NEL tar av fra motorveien, går ned i en ”gryte” der du har sola midt i fjeset, og ingen vind/trekk – helt ut mot flyplassen, før du snur og løper tilbake opp bakken. Ingen skygge, forferdelig trykkende, og enormt varmt – og på et punkt i maratonen der du vanligvis ”møter veggen” – jeg ville løpe dette 6,5 km strekket for å vite hva jeg gikk til. Ble sluppet av på motorveien, og løp til enden i NEL på eksakt 15 min, og tilbake igjen på litt under 14 min – dette er raskere enn jeg vil løpe på dagen selvfølgelig, men det var godt å holde et brukbart tempo. Svetten silte, men jeg løp på legendarisk grunn, og det gikk superlett, og det var bare helt fantastisk – her var jeg altså, etter å ha sett på DVD fra løpet hundrevis av timer og drømt meg bort. Tar meg faktisk i å glede meg til løpet, og til de klassiske partiene – motivasjonen og gleden er så sterk at jeg kommer til å nyte hvert sekund.
Tilbake på motorveien, ute av NEL, kunne jeg vri ½ liter svette ut av trøya, og Tove og ungene plukket meg opp, og vi kjørte tilbake til Kona Coast Resort, der jeg og barna tok en obligatorisk tur i Poolen, mens Tove trente.

Floyd svømte 500meter, og deretter satt vi i Jacuzzien mens Troy (som syntes vannet var for varmt) underholdt meg og Floyd med å vandre rundt med ”Funny Walks” – men så snubler han, og detter med hodet først oppi boblebadet, og jeg må trekke han opp etter beina, og da blir det storgråting, og vi må tilbak på rommet – kanskje like godt, for alle var utmattet.
Da var det vare å dusje, smøre og ta på pysj – så fyrte jeg gassgrillen og vi grillet Ahi Tunfisk og noe annen fisk, og spiste. Etter to glass rødvin var det full kollaps igjen, og vi sovnet omtrent stående for andre gang. Fikk ikke engang sjekket Race Bagen, og fant ut at jeg hadde gått glipp av det obligatoriske ”Race Meeting”, men pytt-pytt, det er sikkert ikke noe der som jeg ikke kan lese meg til!

Vi har det bare helt fantastisk – spise ute på terassen kl.21:00 om kvelden, nyte livet i Triathlon paradis, løpe, svømme og kjøre de legendariske løypene. TAKK!