mandag 13. oktober 2008

Ironman Hawaii - DRØMMEN

Lørdag 11.oktober (Race Day):

Vi stod opp kl.03:45, og spiste fort og vekket ungene – de var i koma, spesielt Troy, som sovnet og sovnet igjen og igjen.
Jeg kjente forkjølelsen veldig godt – var potte tett, men følte ikke at jeg hadde feber. Imidlertid hadde jeg begynnende vondt i halsen – vel, vel, det var ikke noe å gjøre med det – uansett var jeg startklar.
Det meste var ordnet kvelden i forveien, poser og flasker og svømmetøy og alt som ikke var levert sammen med sykkelen. Vi hentet så Marit og Kristian 04:45, og kjørte innover til Kona sentrum. Vi parkerte sånn at Tove enkelt skulle kunne få bilen ut senere på dagen, så vi hadde 10 min å gå ned til starten – der var det allerede fullt av tilskuere, og sola hadde begynt å komme opp – det var helt uvirkelig å endelig være her, til start på selveste Ironman.



Jeg og Marit tok farvel med de andre, og gikk til ”Body Marking”. Der fikk vi stemplet på nummer på begge armene, og skrevet på alder på høyre legg.



Der så jeg også en masse kjente proffer som stod i egen kø for kroppsmerking – Nina Kraft som vant her for noen år siden gikk forbi, og jeg ønsket henne lykke til. Hun ble tatt for EPO doping det året hun vant, og fikk flere år utestengelse. Hun er vel den eneste jeg vet om som umiddelbart innrømmet at hun hadde dopet seg, og det mener jeg det står respekt av. Hun har sonet dommen sin, og jobbet seg tilbake, men opplever stadig tilrop og negative bemerkninger.
Hun virket overrasket over at jeg sa ”Good Luck”, men besvarte med samme ønsker tilbake. Det må gå an å tilgi de som åpent innrømmer en tabbe!



Så var det ut til startområdet, og tilgang til sykkelen. Den var i orden, og jeg pumpet dekkene, og satte i flaske og helte i drikke og flytende mat. Så var det bare å stille seg i kø for toalettbesøk, og deretter tusle rundt og ta noen bilder, se på proffenes forberedelser, og finne de andre norske. Jeg, Tom og Frank tok noen bilder, før vi gjorde oss klare til svømmingen.

Proffstarten gikk 06:45, og vi andre 1600 deltagerne stod i kø ned til vannet. Det var sinnsyk stemning, og dansere og trommere og what have you som skapte trykk.
Deretter gikk vi i vannet, og jeg svømte meg ut til den venstre bøya i startfeltet, og plasserte meg i tredje rekke. Der møtte jeg Solveig og Kristin, og vi tro vannet i 10 min før starten gikk. Da var det bare å kjøre i gang.
På grunn av forkjølelsen og pusteproblemene tok jeg det litt roligere enn normalt i starten, men uansett var det voldsom slossing, og jeg fikk flere smeller. Tom Remman fortalte meg etterpå at han hadde fått armen dratt så vidt ut av ledd i skulderen, men at den smatt på plass igjen, og han klarte å svømme ut smerten de neste 10 takene. Han har riktignok opplevd dette før, og har problemer med skulderleddet, men likevel illustrerer det kaoset på svømmingen.
Jeg jobbet jevnt, og hadde problemer med å få pustet godt nok da jeg var veldig tett – måtte derfor manøvrere litt uøkonomisk for å komme i litt åpent lende, og fikk ikke draftet slik jeg vet jeg kan – likevel gikk det ganske brukbart, og jeg svømte faktisk på akkurat det jeg hadde som mål, nemlig 1 time og 10 minutter.
Det skal tilføres at svømmingen her var mer brutal enn noen av de jeg har opplevd i Roth, Kalmar og Østerrike – nivået var vesentlig høyere, og mye mer agressivt – så jeg kom godt ut av det likevel.

T1 gikk fint, men jeg måtte løpe tilbake etter posen min, da det ble noe rot. Hadde både hjelm og sykkelsko på sykkelen, så det var bare briller og startnummer i posen. Stappet oppi speedsuiten, svømmebrillene og hetta, og leverte posen, og løp ut til sykkelen.

For en gang skyld smatt føttene pent oppi sykkelskoene, og jeg kom godt i gang. Imidlertid var det første partiet på 4-5 km bare en endeløs rekke av syklister, og det var umulig å gjøre noe som helst annet enn å bare sitte i feltet, og vente på at det åpnet seg opp. Passerte Tove og ungene både på vei ut, og tilbake, før vi kom ut på motorveien – den berømte Queen Kahamanu Highway (Queen K. Hwy.). Så var det bare å sette i gang med de endeløse rullende slettende mot Hawi.


Det var brukbart med vind på slettene, men i starten gikk den i vår favør, og jeg jobbet meg jevnt og trutt forbi de gode svømmerne, og oppover i feltet. Fordelen med å svømme litt svakere er jo å oppleve at du stadig sykler deg oppover – det er en positiv opplevelse. Videre var dette terreng og forhold som favoriserer meg som er forholdsvis tung (85 kg) og sterk i beina – vind er min venn, og jeg slo meg til ro med at dersom jeg skulle slite i dag, så ville andre slite mer – da gjør det ikke noe om det er tungt til tider.

Terrenget er ubeskrivelig, det må oppleves. Det er sort lavastein, og helt goldt, men det sorte landskapet er krydret med navn og lykkeønsker skrevet med hvite steiner – tilskuere som gjennom år har laget bokstaver, ord og navn med hvite steiner de antageligvis har fraktet opp fra andre steder. Det er en merkelig, monoton følelse å sykle gjennom landskapet – forferdelig monotont og langdrygt, men fascinerende på samme tid.
Et par dager i forkant hadde jeg hørt bruddstykker av et foredrag som Mark Allen holdt på messa – der presiserte han at sykkeletappen ikke skulle føles som et Race før du var over halveis – det ville jeg benytte meg av, så jeg tok det rolig og jevnt hele veien opp til Hawi, og selv om jeg passerte veldig mange likevel, syklet jeg vesentlig tregere enn Tom og Frank første halvdel.

Opp til Hawi, og Turnaround er det god stigning, og det var godt å reise seg i bakkene. Et godt stykke opp ser jeg helikoptrene, og forstår at nå er herre proffene på vei ned igjen. Så kommer motorsyklene, og deretter mediabilene med kameraene plantet helt oppi ansiktet på en knallhvit syklist i sammenkrøpet Aeroposisjon – det er danske Thorbjørn Sindballe, som forskriftsmessig leder syklingen. I 2007 ble han nummer tre totalt, og fikk et gjennombrudd – han har imidlertid en rad av totalsprekker på løpingen bak seg, og jeg hadde ingen tro på at han ville klare å holde løpet ut – og jeg fikk rett.
Like bak kom det flere jeg ikke klarte å identifisere, men snart ser jeg Macca, fjorårsvinneren – han ser ut til å slite, og har noe problemer – det ser ut som om han har satt farten veldig ned idet han passerer, akkurat som om han er i ferd med å stoppe – ikke bra tenker jeg, men jeg har en jobb å gjøre selv, og sykler videre mot toppen. Det går sakte, men jeg registrerer likevel kastevindene – de er imidlertid enkle å håndtere i oppoverbakkene.

Det er godt å snu ved Hawi, og føle seg frisk – det gjør jeg. Jeg har brukt tid på å helle iskaldt vann over meg på hver eneste matstasjon, samt å drikke og spise veldig bra. På vei ned bakkene kjenner jeg at jeg har hydrert så godt at jeg faktisk må tisse – et tar jeg som et kvalitetstegn, for da vet jeg at jeg er i væskebalanse. Jeg velger å stoppe, og får jobben gjort – 5 minutter tapt, men følelsen er god, og det gjør at jeg vil fortsette å drikke – jeg vet at det var et riktig valg – en slags investering.
Nedover bakkene er kastevindene nå forferdelig skumle – jeg har hastighet helt opp mot 50-60 km/t, og de plutselige rykkene i forhjulet er særdeles ubehagelige – derfor må jeg flere ganger opp i bukken og bremse – jeg føler jeg er på grensen til det forsvarlige. Idet jeg passerer en annen syklist får han skikkelig sleng i sykkelen og holder på å kjøre inn i meg – etter det tar jeg det ekstra rolig til jeg er nede på slettene.

Jeg er uthvilt og har en god følelse – har gjort jobben veldig godt når det gjelder disponering, drikke og spise – de siste 50 km kjørr jeg virkelig med en god følelse, og passerer utrolig mange – har en mye høyere relativ hastighet enn de fleste andre, og når jeg kommer inn i T2 har jeg faktisk syklet like fort som både Frank og Tom.

T2 går fint – av med Chip, på med kompresjons sokker og joggesko og drikkebelte og hvit Caps. Sykkelskoene henger fortsatt på sykkelen, og hjelmen er tatt vare på av funksjonærene som også tok sykkelen – alt er i rute. Jeg føler meg OK, men litt skvulping i magen da jeg har drukket mye på slutten.

Starter å løpe legendariske Alii Drive i retning Keahou – det er mye publikum og stemning. På vei utover møter jeg dameproffene på vei tilbake til Kona – Crissie Wellington løper først, og hun løper seriøst fort – det er rart å se på.
Jeg registrerer også at nivået her er vesentlig høyere enn på en vanlig Ironman – det er sjelden jeg opplever å bli passert på løpingen – vanligvis er det jeg som hele tiden løper meg fremover – her er det imidlertid titt og stadig at jeg blir passert. En amerikaner jeg løper forbi ler, og sier; ”Here I am running 7:00 minute miles, and I am standing still”. Han har helt rett, dette er et høyt nivå – her konkurrerer man mot de beste i verden.

Like før jeg når vendepunktet ved Keahoue møter jeg Tom på vei tilbake, vi hilser uten å si et ord. Ved vending på omtrent 7 km står Tove og ungene og venter. Jeg stopper, kommer bort og gir alle tre hver sin klem. Så tar jeg en tissepause, mens jeg forteller Tove at jeg er i god form, og at det går greit – hun vet selvfølgelig at det er relativt – egentlig føler man seg utmattet og elendig, men det er en følelse man har trent på å håndtere – så med ”greit” betyr det egentlig bare at man er i rute, at man er der man skal være, og at man ikke har fått en ekstraordinær smell. Dette vet selvfølgelig Tove, som har gjort flere Ironman selv – men det er viktig informasjon, for da vet hun at jeg har kontroll på forholdene, meg selv og løpet.

Stoppen tar meg 5-6 minutter, men igjen er det verdt det – man får ny energi av det, og det er en investering for resten av løpet – man må ikke stresse på en Ironman, det er mye mer å tape dersom man etter hvert begynner å gå på maratonen på grunn av at man ikke har mental styrke til å holde beina i gang, eller at man får et ernæringsproblem.

Tilbake i Kona sentrum er omtrent 15 km tilbakelagt – nå er det opp legendariske Palani Drive, og ut på den endeløse ensomme varme monotone motorveien mot flyplassen og The Natural Energy Lab (NEL). Det er den tøffeste opplevelsen for meg – opp Palani møter jeg herrevinneren Craig Alexander på vei i mål – han ble nummer to i fjor, og nå vinner han. Ute på motorveien møter jeg flere proffer på vei i mål – ikke alle kjenner jeg igjen, men etter hvert kommer Faris Al Sultan, og han er langt nede på lista, og sliter, men smiler og rister på hodet når vi gir han tilrop – men så blir det stille og ensomt og varmt og hardt.
Motorveien tar ingen ende – du ser uendelig langt fremover, og jeg må slutte med det, og etter hvert finne små bruddstykker av motivasjon inne i meg selv – slutte å fokusere på omgivelsene. Jeg passerer halvmaraton, og en ny matstasjon – på hver stasjon drikker jeg vann, sportsdrikk og fyller capsen med isbiter – de smelter akkurat før neste stasjon, og sånn går det miles for miles. Jeg gjør i hvert fall en god jobb med ernæring og væske – selv om jeg er konstant kvalm og uvel gjør jeg jobben likevel og presser ned Gel og drikke.
Like etter halvmaraton vil jeg bare stoppe å gå – beina begynner å bli forferdelig ømme, og jeg er kvalm – kroppen skriker etter nåde – det er forferdelig ubehagelig, men smerten er på et nivå der den kan kontrolleres med vilje – man må bare finne motivasjonen, og ikke gi etter for de negative tankene.
Jeg går igjen inn i meg selv – tenker på familien, julaften, alt jeg har trent for å komme hit, på Dave Scott og Mark Allen, alle pengene vi (og andre - takk!!) har brukt, iskaldt lettøl, gleden ved å komme i mål, de der hjemme som følger med på nettet – i det hele tatt hente ut krefter fra alle små kriker og kroker.
Så, plutselig er jeg ved starten på NEL – de som har gjort dette før har alle sagt at det er nå det blir virkelig ubehagelig, men for meg blir det bare en opptur. Det går nedover til bunnen i ”gryta”, og idet vi når vannet, bortover i retning flyplassen – det store skiltet med temperaturmåling viser 42 varmegrader – og det er igjen lufting, ingen skygge, og sola står rett i fjeset på deg – men for meg går det bare bedre og bedre. Når jeg starter på NEL er Frank på bvei ut, og han ser ikke bra ut – han halter seg oppover, men vinker og grynter ett eller annet. Jeg tenker at han er i ferd med å få krampe, og at han kanskje blir nødt til å gå – jeg får en surrealistisk tanke om å forsøke å løpe han inn selv om det er nesten 5 km mellom oss – og jeg øker tempoet. Plutselig er jeg ved vending, og det viser seg at den er tidligere enn jeg hadde trodd – dette gir en voldsom opptur, og jeg svever av gårde tilbake og opp bakken ut av Energy Lab – der møter jeg Tom, og han er ganske sigen, men vinker og løper greit – det er positivt, her gjelder det kun å holde beina i gang, ett skritt om gangen.

Ute av NEL passerer jeg utøvere som har fått smellen – nå er det jeg som siger fremover, men det krever konsentrasjon. Jeg syntes det er langt mellom miles-merkene, og motorveien endeløs. Jeg leser i asfalten; ”Dig Deep – Run Tough – Finish Strong”, og det motiverer. En tilskuer roper; ”You are on your way home now” – det gir litt krefter. Matstasjonene er etterlengtede oaser – det går kun på vann og Cola nå, og fortsatt is i Capsen – jeg har sett på Video Paula Newby-Frasier kollapse på de siste kilometerne på grunn av at hun sluttet å drikke/spise – jeg har selv opplevd krampene på siste to km i Østerrike – jeg vet at alt kan skje, og du er ikke ferdig før du er ferdig.
Låra er vonde, jeg er kvalm men effektiv, jeg er i siget - siste tre km tenker jeg at nå er det kun en 3000m rundt Akershus Festning med kollega Øivind Petersen som gjenstår – det klarer jeg, og tempoet er akseptabelt. Ned Palani Drive er beina utrolig vonde, men nå er jeg snart i mål – en liten runde, så ned på Alii Drive og oppløpet, jeg passerer Tove, Floyd og Troy (denne gangen er det forbudt å krysse mål med familiemedlemmer – utrolig dumt) – så i mål, og en utrolig lettelse – drømmen er oppfylt – jeg har gjort Ironman Hawaii med stil på 10 timer 8 minutter – nummer 41 av 276 i min aldersklasse – nr.41 i verden – det er stort. Totalt blir jeg nr 376 av over 1700 deltagere, inkludert proffene – jeg er superfornøyd, men veldig utmattet, og blir støttet bort til Athletes Garden. Der får jeg medalje, Finisher T-skjorte og finisher Caps – og en matte som jeg setter meg på. Jeg vet at kvalmen kommer, og at det er veldig ubehagelig første 20-30 minuttene før det løsner. Jeg drikker derfor raskt en Nutridrink fra posen min, og ringer Tove og sier hvor jeg er. Etter hvert kjenner jeg den ekle svimlende følelsen, men vet at den vil forsvinne bare jeg sitter rolig, og drikker og spiser litt. Tove henter en bit Pizza og litt vann – og etter 30 minutter er jeg meg selv igjen, og helt fin, bortsett fra utrolig ømme bein.



Jeg møter Alfred og kona, de setter seg ved siden av oss. Ved siden av står Greg og Laura Bennet og prater:


– Crissie Wellington går forbi smilende med en enorm krans på hodet – plutselig kommer herrevinneren Craig ”Crowy” Alexander forbi, og vi benytter anledningen til et bilde med Floyd og han – det er stort. Han spør hvordan jeg gjorde det, og gratulerer.



Så er det bare å manøvrere seg gjennom mengden, hente sykkel og utstyr, og komme seg opp til bilen og hjem. Floyd ruller sykkelen min hele veien, og spør og graver og er ordentlig i form. Troy er også våken og veldig blid – alt er veldig hyggelig og følelsen er vanvittig god. Det er godt å etter hvert komme hjem, spise litt mat og drikke en lettøl – så stuper vi alle i seng, og slukner på et blunk. Natta blir forholdsvis fin for meg – smertestillende og et glass rødvin hjelper på, og selvfølgelig den vanvittige utmattelsen jeg har vært igjennom.
Ironman Hawaii må bare oppleves – det er det hardeste, samtidig det mest fascinerende jeg har gjort av Triathlon. Alle kan klare å komme seg hit bare motivasjonen og viljen er stor nok. Og man bør ikke la den sjansen gå fra seg om man virkelig elsker sporten og livsstilen nok – det er verdt et forsøk eller flere – uansett bør man ta turen hit og oppleve stemningen, legendene og løpe og sykle og svømme de mest klassiske og legendariske triatlon partiene i historien.

Her er også noen bilder av verdens mest fantastiske reisefølge og support - der energien hentes:



18 kommentarer:

Ellen Propellen sa...

Gratulerer, Goldie.

Du er en helt.

Anonym sa...

Super historie, og veldig mye grattis! Nå kan du slappe av og kose deg med familien! Det har du jaggu fortjent.

Ærbødigst Tim

Anonym sa...

Gratulerer med vel gjennomført. Satt oppe å fulgte deg HELT i mål. For meg var det som å oppleve alt igjen. Jeg er veldig glad for at du har fått gjennomført dette. Siden du gjennom mange år har vist hva som skal til for å nå de målene man setter seg. Hils familien!

Ketil

Anonym sa...

Fy søren Goldie!
Det æ sø imponerans, å motiverans!
Gratulerer mæ fantastisk gjænomføring!
No æ det ti te å slappe av litt!:-)
Helsing Marie og Hårek

Anonym sa...

Grattis, Erik...!

We, FD V, salute you! (Jeg kunne ikke gjort det bedre selv...)

Nyt den virkelige ferien...


(Julie er misunnelig på shoppingen..."american size...")

- Gard

Richard sa...

Dæven Goldie...de er ytterst få som fortjener det mer en deg å få oppleve Hawaii...det er stort..du har en vilje som er rå.....et forbild der :)

Tenkt å komme seg til Hawaii en dag..he he....Gratulerer masse...

hils familien

richard, sjur, marita og mia

Hans Olav Melberg sa...

Imponerende og disiplinert kjørt. Sånn det skal gjøres! Gratulerer!

Per Jørgen sa...

"Alle kan klare å komme seg hit bare motivasjonen og viljen er stor nok"

Skulle ønske jeg hadde viljen og motivasjonen din, Goldie. Fyttirakkern, jeg er imponert! Gratulerer masse!

Anonym sa...

Gratulerer Erik!! Supert gjennomført!! Jeg får motivasjon av å lese innleggene dine!

Men 10 min på å pisse... Er det mulig??;-)

Truls

Arne sa...

Goldie, du viser virkelig veien! En stor prestasjon, all ære til deg - nyt dagene fremover.

Anonym sa...

Dæven, jeg sitter her å blir våt i øynene. Det er stort det du har gjort og du beskriver det så bra.

Du er gæren, men på en tøff måte.

August

Arild sa...

Gratulerer med vel gjennomført.
Nå vet du hva skikkelig Ironman er!
Nyt ferien.
Arild

Dagfinn Sjaastad Karlsen sa...

Gratulerer, Erik! Dette er deg vel unt. Fin gest overfor Nina Kraft, forresten.

Jokke sa...

Hva! Stoppe sykkelen for å pisse!? Du bremsa vel ikke i svingene også?

Nei, gratulerer! Veldig inspirerende. Og jeg er ikke minst lettet for at ikke forkjølelsen stoppet deg.

Anonym sa...

Så bra - så fortjent! Gratulerer!
Du er en utrolig inspirasjonskilde! God ferie alle fire.

Jan Steinar

Dag sa...

gratulerer erik! dere lagde en spennende natt for oss!

Sven sa...

Gratulerer med et flott løp! Veldig kjekt å lese race reporten. Håper du finner motivasjon til nye mål. Det har vært inspirerende å følge med denne gang.
MVH Sven Håland, Stavanger

Anonym sa...

Våge å legge planen, tore å følge den. Ikke annet å si: imponerende! Takk for verdens beste føljetong gjennom et helt år.

Sportslig hilsen
Fred Arthur