Lengste løpetur - brutale 32km på Asfalt

Da gjennomførte jeg sent i går kveld den lengste løpeturen før Arizona. 32 km på Asfalt, med høy fart. Lår og korsrygg er ømme i dag, men jeg syklet likevel til jobben som vanlig, i skikkelig møkkavær. Tror kroppen restituerer seg raskt, slik at jeg kan trene hardt i kveld eller fra i morgen.

Løpe økta bestod av oppvarming - jevn løping på asfalt, før hovedsettet på 4 x 6,5 km Intervaller ble gjennomført. Intervallene, hver på 6,5 km på asfalterte gang/sykkelsti, gikk fra Garasjen i Oppegård til rundkjøringa ved Ski og tilbake - to ganger. De gikk som følger:

1) Snittpuls 149 bpm - fart 13,2 km/t - 115 høydemeter.
2) Snittpuls 143 bpm - fart 14 km/t - 10 høydemeter.
3) Snittpuls 157 bpm - fart 13,6 km/t - 115 høydemeter.
4) Snittpuls 154 bpm - fart 14,3 km/t - 10 høydemeter.

Jeg har vel terskel på løping på rundt 180 bpm tror jeg, så dette var godt innenfor komfortsonen, selv om asfalt dunkingen "ødelegger" lår, hofter og rygg. Men Maratonen i Arizona går på betong, så det er viktig å trene realistisk.

Tidligere i år har jeg både trent og konkurrert på lette Zoot løpesko - tynne såler. Det har gjort at jeg har fått mer juling enn fornuftig er, og trøbbel med ankelen tidligere i høst. Nå er de gode, gamle (vel - nye sko riktignok!) Nike Air Zoom Elite skoa på plass igjen, med lette SuperFeet såler. dette skåner beina så utrolig mye mer - så nå er det helt slutt på å trene på lette/tynne sko, og kanskje også på å løpe maratondistansen i slike lette sko. Jeg har prøvd begge deler nå - iherdig - og konkludert med at det rett og slett ikke er noe å tjene på det.
Jeg mener fortsatt man bør velge seg lette og gode sko - og ikke løpe rundt i store klosses som Kayano etc. Men lette treningssko er absolutt å foretrekke fremfor de som er helt ribbet for demping/stabilitet.