torsdag 5. juni 2008

3 x 20 minutter Terskeløkt - Milepælsøkt i Build 2

MILEPÆLSØKT Terskelintervaller på Tredemølle

I dag skulle jeg gjøre økta som jeg har drømt om i lang tid, men som jeg også har gruet meg forferdelig til. Det er en økt jeg aldri har vært sterk nok, verken fysisk eller mentalt, til å gjennomføre tidligere.

Jeg har gradvis, siden februar, trappet opp terskelintervallene på tredemølle, uke for uke. Startet vel i februar med 5x8minutter på 6,5 % stigning og fart 12 km/t. Forrige uke gjennomførte jeg 3x18minutter på 5 % stigning, og fart 13 km/t.
Målet har hele veien vært å klare 3x20minutter på fart 13,5 km/t – altså en fart over Ironman konkurransefart (som for meg er 13 km/t for en flat 3:15 maraton). Jeg har hatt en hypotese om at klarer jeg å løpe 3x20 minutter på en god stigning (4 – 5 %), med fart 13,5 km/t, så har jeg styrken mentalt og fysisk inne til å klare en flat 3:15 maraton etter tøff sykling.

Gruet meg i hele dag, og når jeg skulle skifte oppdaget jeg at jeg hadde glemt pulsbeltet mitt. Det er krise for meg – jeg tror at dersom jeg har trent uten pulsbeltet har jeg ikke fått noe effekt. Jeg vurderte seriøst å utsette økta, men så tok jeg til fornuft, og gikk i gang med jobben.
Etter 5 lett oppvarming var første intervallet i gang. Det var tøfft mot slutten, og jeg kjente jeg var i området like opp på terskel, men kjente ingen ”sitring”. Etter 1:10 pause, så var intervall nr.2 i gang. Kjente med en gang at dette ville bli tøfft – det var varmt, og ventilasjonen i idrettsbygget var dårlig. Etter 5 minutter var nok pulsen opp mot terskel, og jeg begynte å finne alle mulige unnskyldninger for å sette ned fart, senke stigning, kutte ut osv. De neste 10 minuttene var en kontinuerlig kamp mot de negative tankene – hele tiden forsøke å finne små motivasjonsglimt, jobbe med psyken, dytte litt og litt til. Etter 12-13 minutter kjente jeg at jeg var over terskel, og begynte å bli redd for å ødelegge siste intervallet. Jeg avsluttet derfor intervallet på 18 minutter, og tok 2 minutter pause i stedet for de vanlige 1:10. Når jeg så kjørte i gang siste intervallet, var det et helvete å komme i gang – beina var OK, men mentalt var jeg utmattet. Når du har mentalt og fysisk ubehag etter 2 minutter, og vet at intervallet skal vare i 20 minutter, da må du finne på noe for å holde det gående – da må du jobbe med deg selv – det er en nyttig eksersis.
Så jeg løp videre, og krøp inn i meg selv og fokuserte for harde livet på teknikk, frekvens og alt jeg kunne finne – ett minutt fulgte etter det andre, og vips så hadde jeg løpt i nesten 10 minutter. Da løsnet det – plutselig løp jeg så lett og ledig, og så perfekt som jeg aldri hadde løpt før – jeg var forvandlet til en 60 kilo mellomdistanseløper, på lette ben, perfekt jobbende muskulatur, som svevde av gårde. Det var nirvana – sitringen ble forandret til en kilende følelse i mageregionen – det var ren kjærlighet og idrettsglede – en fantastisk frihetsfølelse. Så jeg bare løp og løp, og stoppet ikke før etter 22 minutter.
Så da har jeg nådd en ny milepæl – ”I dag var jag stärk, I dag mår jag bra” Jag førs framåt av kraftiga vindar”!

1 kommentar:

Ole Richard sa...

fantastisk innsats, og du gjør meg stolt når du faktisk klarer å tilpasse intervall nr 2 på en slik konstruktiv måte. Er rett og slett imponert, og litt stolt av deg! Potetgull og øl tillates i kveld:)