Jeg er nå inne i den såkalte Peak-perioden (spissing), og disse to ukene (forrige og denne) brukes i prinsippet til å kjøre en konkurransesimulering to ganger i uka, med høy intensitet, og godt med restitusjon mellom øktene. Forrige helg gjennomførte jeg halv ironman i Jels i Danmark på 4 timer og 13 minutter. Det var en saftig økt, der jeg i begynnelsen av uka konsentrerte meg om å absorbere etterdønningene som bestod i stølhet i fremside lår, og innside lår. På tirsdag 24 juni hadde jeg en 3 timersøkt, som bestod av 30 minutter hard svøm, drøye 2 timer hard sykling, og et tempoløp på 35 minutter til slutt. Jeg kjente tydelig at jeg ikke var fullt restituert i muskulaturen etter Jels, men hadde likevel full fokus og innsats.
På lørdag skulle jeg derfor gjennomføre simuleringsøkt nr.2 – planen var 30 minutter hard svøm, med sprintåpning de første 200-300m. Deretter sykling med hovedsett fire runder i Tyrigrava (runder av 20,35km). Til slutt skulle jeg løpe opp mot en time, med tempoavslutning. Dette er selve nøkkeløkten i Peak-perioden, og Going Long skriver følgende om denne økta:
”This is the key BT (breakthrough) of the Peak period. It is likely the last opportunity to add material fitness and therefore should address your greatest personal limiter. This session is normally 3 to 4 hours long with 45 to 60 minutes of running.”
Jeg kjente raskt at jeg hadde mye mer å gi enn det jeg hadde tidligere I uka, og at muskulaturen nå var klar for å yte. Svømmingen var en fin prolog, og jeg svømte raskere enn jeg pleide, med samme intensitet.
Vel oppe på sykkelen kjørte jeg jevnt til Tyrigrava, og lot beina varme seg opp. Så startet jeg første runde. Underveis kjente jeg at det gikk jevnt raskt, men sjekket ingen gjennomsnittsfart, og konsentrerte meg om å kjøre i et komfortabelt tempo. Imidlertid registrerte jeg at muskulaturen hadde sprut, og at jeg kunne tråkke på hardere i de jevne oppoverbakkene – altså jobbe hardere i et noe tyngre gir uten at jeg ble sur i beina.
På lørdag skulle jeg derfor gjennomføre simuleringsøkt nr.2 – planen var 30 minutter hard svøm, med sprintåpning de første 200-300m. Deretter sykling med hovedsett fire runder i Tyrigrava (runder av 20,35km). Til slutt skulle jeg løpe opp mot en time, med tempoavslutning. Dette er selve nøkkeløkten i Peak-perioden, og Going Long skriver følgende om denne økta:
”This is the key BT (breakthrough) of the Peak period. It is likely the last opportunity to add material fitness and therefore should address your greatest personal limiter. This session is normally 3 to 4 hours long with 45 to 60 minutes of running.”
Jeg kjente raskt at jeg hadde mye mer å gi enn det jeg hadde tidligere I uka, og at muskulaturen nå var klar for å yte. Svømmingen var en fin prolog, og jeg svømte raskere enn jeg pleide, med samme intensitet.
Vel oppe på sykkelen kjørte jeg jevnt til Tyrigrava, og lot beina varme seg opp. Så startet jeg første runde. Underveis kjente jeg at det gikk jevnt raskt, men sjekket ingen gjennomsnittsfart, og konsentrerte meg om å kjøre i et komfortabelt tempo. Imidlertid registrerte jeg at muskulaturen hadde sprut, og at jeg kunne tråkke på hardere i de jevne oppoverbakkene – altså jobbe hardere i et noe tyngre gir uten at jeg ble sur i beina.
Når jeg trykket på rundeindikatoren på klokka ved første passering ble jeg overrasket – 33minutter og 1 sekund betyr 37 km/t, og det med snittpuls 141bpm. Det der var mye raskere enn jeg vanligvis kjører på, og pulsen fin og lav. Sammenlignet med samme test i 2007 var dette flere minutter bedre, og flere km/t raskere. Jeg fikk en mental opptur, og bestemte meg for å holde trykket oppe.
Nå ble det gøy!
Ved neste passering klokket jeg 32minutter og 7 sekunder, snittpuls 148bpm, og fart 38 km/t. Jeg kjente nå ren glede, triumf og lykke.
Neste runde gikk på 31minutter og 51 sekunder, snittpuls 154bpm, og fart 38,4 km/t.
Nå hadde jeg fått de svarene jeg trengte, og selv om jeg hadde lys til å virkelig klemme til på sisterunden, bestemte jeg meg i stedet for å roe litt ned, og se hvordan pulsen stabiliserte seg. Det ble derfor en respektabel sisterunde på 32 minutter og 5 sekunder, snittpuls 154bpm, og 38,1km/t.
Etter å ha syklet jevnt hjem, ble det en solid løpetur på 53 minutter, og fart godt over 14 km/t. Beina kjentes fine og responsive ut, og hadde ingen problemer med å øke tempoet de siste kilometerne.
Tabellene under oppsumerer resultatet fra syklingen, og tar også med testresultatene fra samme periode i 2007 (da jeg personlig var i tvil om jeg ville bli i stand til å kjøre særlig mye raskere noensinne).
Puls/fart - koeffisienten er enkelt puls delt på fart, og gjør at rundene blir noe enklere å sammenligne belastningsmessig (desto lavere PFK desto bedre).
Dette indikerer en svært positiv formutløsning. Det er ingen tvil om at Gøteborg Triathlon for to uker siden, og så halv ironman i Jels for en uke siden, har bidratt til å sette en siste viktig spiss på all treningen frem til nå. Den økningen i intensitet som jeg har foretatt de siste 2-3 ukene har vært helt essensiell i forhold til å bringe formen opp fra et solid nivå, til et spisset nivå.
Nå er det (ifølge boka) ikke relevant å jakte på ytterligere fysisk prestasjonsøkning – men sørge for å holde nåværende form vedlike, og pusse på andre småting som mental forberedelse, utstyrsmessige detaljer, strategi og taktikk med mer. Jobben er fysisk sett gjort – nå må volum ytterligere ned, og intensiteten holdes oppe.
Konkurransefart i Østerrike skal være 36,6 km/t for at overordnet plan om 9:20 eller bedre skal holde. Uten uhell skal dette nå være fullt realistisk.
Så da blir det tre kortere kombinasjonsøkter denne uka, hvorav den siste blir sprinten i staveren på søndag. Da blir det bare å klemme til alt jeg har, og hvile godt etterpå.
Det aller viktigste for meg nå er faktisk det å vite at jeg kan bringe min egen kropp opp på dette nivået prestasjonsmessig gjennom systematisk og målrettet trening. Da vet jeg også at det kan jeg gjøre til neste år også, og årene etter der. Dette bidrar til å skape en slags langsiktig ro, der jeg vet at dersom uhell skulle frata meg kvalifisering i Østerrike, så kan jeg klare det ett av de senere årene i stedet. Uhell og ernæringsmessige problemer kan man jo aldri garantere seg mot, men et langsiktig perspektiv øker jo sannsynligheten for at man skal lykkes.
Nå er det (ifølge boka) ikke relevant å jakte på ytterligere fysisk prestasjonsøkning – men sørge for å holde nåværende form vedlike, og pusse på andre småting som mental forberedelse, utstyrsmessige detaljer, strategi og taktikk med mer. Jobben er fysisk sett gjort – nå må volum ytterligere ned, og intensiteten holdes oppe.
Konkurransefart i Østerrike skal være 36,6 km/t for at overordnet plan om 9:20 eller bedre skal holde. Uten uhell skal dette nå være fullt realistisk.
Så da blir det tre kortere kombinasjonsøkter denne uka, hvorav den siste blir sprinten i staveren på søndag. Da blir det bare å klemme til alt jeg har, og hvile godt etterpå.
Det aller viktigste for meg nå er faktisk det å vite at jeg kan bringe min egen kropp opp på dette nivået prestasjonsmessig gjennom systematisk og målrettet trening. Da vet jeg også at det kan jeg gjøre til neste år også, og årene etter der. Dette bidrar til å skape en slags langsiktig ro, der jeg vet at dersom uhell skulle frata meg kvalifisering i Østerrike, så kan jeg klare det ett av de senere årene i stedet. Uhell og ernæringsmessige problemer kan man jo aldri garantere seg mot, men et langsiktig perspektiv øker jo sannsynligheten for at man skal lykkes.
Men, altså – jeg har en rimelig god følelse for at dette skal funke i år altså!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar