Følelse av løpernirvana

Det var tid for ny terskeløkt på tredemølla i dag. Forrige ukes økt måtte justeres noe, og føltes rimelig hard. Nå var det tid for en perfekt 3x20minutter på fart 13,5 km/t og stigning 4 %.
Jeg følte meg fin i kroppen, og var spent på om hvordan dette ville føles. Dette er jo selve målet for terskeløktene mine, og jeg har tidligere aldri kunnet gjennomføre så harde økter.

Første intervallet gikk veldig fint. Jeg løp lett og ledig, og følte ikke det minste ubehag verken kapasitetsmessig eller muskulært. Snittpulsen ble 160 bpm, og det kjentes lett.

70 sekunder pause, og i gang med intervall nummer 2. Det var nå jeg kjente at noe hadde skjedd siden sist – vanligvis er intervall nummer 2 hard å dra i gang, spesielt mentalt – nå var det en god følelse, lette steg, og trygghet på at dette gikk fint. På slutten lå jeg vel i området rundt terskelpuls, og snittpuls på intervallet ble 166 bpm.

Etter 70 s pause igjen, kjørte jeg i gang sisteintervallet. Godfølelsen var der, og til tross for at det selvfølgelig var hardt, så var det både mentalt og fysisk lettere enn tidligere. Til tross for at pulsen jobbet seg opp mot terskel, og at jeg på de siste 5 minuttene kjente sitringen som indikerer at jeg jobber like over terskelpuls (rundt 180bpm), så var det likevel ingen problemer med å holde solid løping i gang. Jeg kjente glede, motivasjon, trygghet – jeg kjente at dette var solid løping, at jeg var sterk, at jeg kunne holdt dette gående lenge, og at jeg kunne ha øket. Det var en følelse av løpernirvana – en følelse av at kroppen så smått begynte å vise tegn på at den føler litt overskudd.
Snittpulsen ble 175 bpm, og det er nok ikke tvil om at terskel har flyttet seg opp over 180 bpm, i forhold til siste test som viste rundt 177 bpm.
Så nå er det kun 4 uker igjen til målet (13 juli), og de neste ukene blir en delikat balanse mellom å gradvis slippe opp på volum, men holde tilstrekkelig intensitet oppe, slik at formen får riktig progresjon. Den tunge jobben er nå gjort !!