Etter Kalmar har jeg i perioder hatt det tungt treningsmessig, men likevel presset på. I et vanlig treningsopplegg ville jeg ha lagt inn en Rest & Recovery uke hver fjerde uke, med redusert volum, for å gi kroppen (og motivasjonen) mulighet til å hente seg inn. Jeg har også nå hatt dette i bakhodet hele veien, men likevel har jeg kuttet det ut - bare køla på liksom - tatt en uke om gangen, og hver mandag har det bare vært påan igjen.
Jeg har ikke planlagt uke-for-uke som jeg vanligvis gjør - jo, riktignok har jeg hatt en "grunnstamme" (terskeløktene, LongRun, VO2max økter osv), men jeg har ikke forhåndsplanlagt uka i antall timer, og når øktene skulle gjennomføres. Ambisjonen har vært å få gjort mest mulig fra start i uka, og heller bruke helgen til en justering - og jagge meg har det funka rimelig greit. Ukedagene har vært sprekkfulle av økter - vanlig dag er 3-4 økter om dagen. Helgene har vært litt roligere.
Dette har medført at det har blitt 14 - 18 timersuker hver uke, uke etter uke. Ikke en R&R uke siden i sommer. Kroppen har tydeligvis tilpasset seg, for den er klar til hver økt nå - stritter ikke imot lenger - har tilpasset seg det nye regimet.
Og i dag kjente jeg at jeg har "brutt gjennom" en terskel, og at jeg presterer på et høyere nivå enn for noen uker siden - jeg kjenner meg solid, selvsikker og en følelse av "klar" sitrer inn. Nå har jeg to knalltøffe uker foran meg, før jeg "slipper opp".
Så er spørsmålet - vil det holde, eller kommer "smellen"?
Det er fire uker igjen til løpet - vil jeg drive meg over kanten ved å knuse til de to neste ukene, eller er det akkurat det som vil gi meg de siste minuttene og kvalifisering?
Jeg har ihvertfall tenkt å "knuse til nå" - det får bli en fortsettelse av "etter-Kalmar-eksperimentet" - og så får jeg evaluere etterpå.
Arizona lokker i det fjerne.
Året ble startet i Haugesund
for 6 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar