NM Holmestrand - Gjennombruddsøkt Nr.2

Peak periode 1 ble avsluttet med NM Lang i Holmestrand på søndag 19/7. En såkalt Halv Ironman – 1900m Svøm + 90km Sykkel + 21km løp.

Se Kondis for rapport om konkurransen, med bilder.

For meg skulle dette være den andre hardøkten (av fire) i min to-ukers oppkjøring mot Kalmar, og den desidert hardeste. Jeg skal innrømme at jeg har litt problemer med å se på så ”viktige” konkurranser som NM som bare en treningsøkt – man vil jo gjerne gjøre en best mulig prestasjon, og man vil gjerne få en god følelse. Selvfølgelig gir jeg maksimalt av det jeg er god for på denne økta, men det er ikke tillatt å slippe opp noe på treningen frem mot konkurransen – og dermed kommer man inn i løpet med tung kropp og vond muskulatur. Selv hadde jeg veldig stive bein/legger etter veldig mye hard asfalt løping den siste tiden, og også core var vond (mage/rygg), av mye hard svømming ute.
Men dette gjelder jo flere av oss, og veldig få av deltagerne hadde vel NM som hovedmål i år – det er vel egentlig Kalmar (om to uker), eller Norseman (om tre uker) som er målet for de fleste.
Løypa var en sløyfe på svømming – i saltvann. Det passer meg godt, og jeg svømte bra. Ren svømmetid på ned mot 29 minutter er bra for meg, og jeg var vel nr.6 opp av vannet. Men selvfølgelig et hav av tid etter teten, men sånn er det jo alltid.

Rask T1 – under minuttet. Våtdrakta kom veldig lett og fint av, i ett spark (takk BodyGlide), startnummer og hjelm og briller på, og skoene på pedalene. Jeg hadde i forkant vurdert nøye hva som ville være fornuftig med tanke på sko, siden vi starter syklingen midt i en bakke. Jeg valgte å ha skoene festet på pedalene – jeg liker det for da vet jeg hvor skoene er, og jeg slipper å få klossene fulle av jord på løpingen på gresset. Videre er det slik jeg har tenkt å gjøre det i Kalmar, og dermed gir dette fin trening.
Det ble problemer med en gang. Jeg kom fint på sykkelen, føttene oppå skoene, og skulle begynne å sykle, MEN brillene dugget så jeg ikke så noenting, og syklet meg i grøfta. Dermed måtte jeg av igjen, og starte på nytt – burde tatt av meg brillene da, men kom meg likevel greit opp, og begynte å trå. Etter hvert fikk jeg skoene greit på.



Fra første tråkk kjente jeg at dette var helt forjævlig. Jeg hadde puls opp mot 180bpm, og følte meg skikkelig dårlig. Kroppen var vond, låra var ekstremt sure, og jeg var helt utslitt. Det gikk veldig sakte i de svake oppoverbakkene mot første bakke – jeg var på et meget lett gir, og hadde ikke noe å gi. Pulsen kom heller ikke ned.
I bakken kjørte jeg sakte opp, på lett gir – stod og tråkket mesteparten, da låra var sure. Akkurat da tenkte jeg seriøst på om jeg egentlig var syk, for sånn har ikke kroppen føltes tidligere.
På toppen fokuserte jeg på å roe veldig ned, komme inn i rytmen, drikke litt, og tvinge tankene inn i positiv retning. På daværende tidspunkt var jeg nr.6 – Rune Skinnerlien lå i en lovlig avstand bak meg, og bak der kom Even halsende.
På første flatene feide Even forbi – men jeg ville ikke forsøke å henge, da jeg hadde fokus på å finne igjen rytmen. Heldigvis løsnet det litt etter hvert, og ut på andre runden føltes det bedre, dog var beina sure og kjørt.

Og slik lå vi da – jeg foran og Rune Skinnerlien bak, og rundene gikk for min del lettere og lettere – men i forhold til teten tapte jeg på hver runde. Har veldig lite talent og kapasitet til en slik relativt sett teknisk løype, og frykter nedoverbakkene som pesten. Derfor fikk det gå som det gjorde – jeg var mest opptatt av å finne igjen følelsen, og kjenne at kroppen begynte å respondere positivt. Og det gjorde det heldigvis.

Spiste en Gel + ½ RedBull + ½ bar. Drakk ca 2 liter sportsdrikk. Det var helt perfekt – måtte aldri på do, og hadde greit med næring.

Inn mot T2 fikk jeg av skoene på sykkelen, og var raskt nede i skifteområdet. På vei inn (ved Felleskjøpet), så jeg teten, Thomas L-O, Tom Remman og Øyvind Johannesen løp samlet, og fort utover. Det var gøy å observere dem. Jeg hadde passert Bjørn Skollerud underveis, og blitt passert av Even, så jeg var fortsatt nr.6. Jeg vurderte det slik at jeg kanskje ville ha en mulighet til å løpe inn Jon Thorp, dersom han ikke fikk løpebeina i gang – dette ville jo avhenge av hvor hardt han hadde syklet.

Jeg og Rune Skinnerlien løp ut likt fra T2. Jeg hadde droppet sokker i skoa, og hadde med meg en liten flaske med RedBull på, i drikkebeltet, samt en Gel.
Vi småpratet litt i starten – men ute ved den første lille kneiken kjørte jeg litt hardt opp, for å teste hvor godt Rune hang. Jeg fikk en luke, og begynte å bygge på den utover i løpet.
Etter hvert så jeg at det ikke var noen andre bakfra som nærmet seg på løpingen, og det virket også som Jon Thorp foran (2-3 minutter) løp bra. Jeg havnet derfor i et lite ”vakum”, og kjente at jeg kunne løpe lett og fint, og kontrollere løpet og plassen min – og var lite motivert for å sette opp gassen maksimalt for å løpe inn Jon. Det ble derfor en veldig kontrollerte halvmaraton på like under 1:22 (var nok 500 – 700 meter for kort løype tipper jeg). I stedet for at jeg gravde meg ned i kjelleren, fikk jeg et hyggelig løp, med mulighet til lette samtaler underveis, samt også litt energi til å heie på de andre, og takke publikum.
På løpingen spiste jeg en Gel tidlig, drakk en ½ RedBull, og 2-3 kopper sportsdrikk. Ernæringen satt perfekt, og jeg måtte aldri på do for å tisse – så for en gang skyld klarte jeg å kontrollere væskeinntaket bedre.



Oppsummert hadde jeg en meget bra treningsøkt, og en bra prestasjon i løpet. Jeg ble Norgesmester Master I, og fikk sølv i lag med Holmestrand.
Svømmingen viste at målet mitt om 1 time i Kalmar er realistisk. Løpingen viste tydelig at det skal være fullt mulig å løpe på 3:15 i den flate Kalmar løypa. Syklingen ga ikke så mange svar – relativt sett til de andre foran meg syklet jeg svakt. Kroppen responderte dårlig på syklingen, og det var jeg litt overrasket over – jeg trodde det var på løpingen jeg skulle merke de siste ukene mest. På den annen side var dette en løype som ikke passet meg, og helt forskjellig fra den paddeflate Kalmar løypa. Men likevel – jeg går fortsatt og gnager på om 4:40 er realistisk konkurransefart for meg. Jeg føler det er akkurat på kanten – jeg får tenke litt på det igjen, og se an hvordan kroppen nå restituerer. Kanskje kommer godfølelsen utover i uka, og neste – dette ville vært veldig greit altså.
Til slutt vil jeg takke arrangør og klubben min for et veldig bra arrangement. Spesielt syntes jeg sikkerheten i sykkel-løypa var veldig godt ivaretatt, med masse løypevakter på alle kritiske steder – og de virket særdeles proffe – det var ikke bare sammenrasket ”ufaglærte”. Langingen både på sykkel og løp var veldig bra, og fungerte veldig godt. Skiftesonene var også oversiktlige og bra, og hele arrangementet forløp prikkfritt sett fra mitt sted som deltager.